|
|
|
|
 |
Two Bits (1995)
"En hyllest til filmmediet gjennom production design såvel som narrasjon"
Det finnes en relativt diffus måte å karakterisere en film på, dog like fullt et svært mye brukt ord. Jeg tenker på å kalle en film for "fin". Vel, uansett hvor lite treffende begrepet bruker å være, så kan James Foleys Two Bits være filmen å kalle nettopp dette. For denne sjarmerende lille filmen er av typen det er litt for få av. Nydelig fotografert, og med et herlig musikalsk arragement. Two Bits er en hyllest til filmmediet gjennom production design såvel som narrasjon. Gennaro er en 12 år gammel gutt som bor i en liten by. Året er 1933 og depresjonen er i ferd med å nå sitt høydepunkt. Gennaro bor sammen med sin mor, Luisa, og sin bestefar Gitano. Familien kan knapt betale for sitt daglige kosthold, og lettere blir ikke situasjonen at bestefaren går mot slutten. Som alle andre 12-åringer bruker Gennaro tiden sin på å løpe rundt, men han har ett inderlig ønske; å kunne gå på den nyoppstartede kinoen La Paloma. En billett koster 25 cents (=two bits), og Gennaro sliter med å finne ut av hvordan han skal få tak i så mye penger. Bestefaren har en 25 cents mynt, men han sier at Gennaro ikke kan få den før han dør ("If I give you my quarter now, what are you gonna get when I die?"). Two Bits er en god mennesklig film. Den handler om hvordan folk overlever og holder humøret opp i de vanskeligste tider. Den er en film om drømmer, og er i så måte en hyllest til disse. "You're never too old to believe in a dream. Or too young to make it come true", heter det i undertittelen til filmen. Og dette er et sjeldent slående slagord. Two Bits gir grunn til å drømme og håpe, samtidig som den er et godt periodisk tilbakeblikk. Det er Alec Baldwins stemme som forteller om barndommen sin på 30-tallet. Gennaro er projektoren, og han er godt spilt av nykomlingen Jerry Barone. Det hyggelige er at talentspeiderne har blitt vel så sjarmert av talentet som utseende i castingen av Gennaro-rollen - hvilket er essensielt med en så stor barnerolle. Barone viser en fin ærlighet og forståelse og hans roller med Pacino er det verdi i. Sistnevnte flyter elegant på sin nylige tolkninger av aldrende menn, og gjør en så god bestefar at du skulle ønske du hadde ham selv. Ja, for er det noe som sjarmerer på film, så er det gode barnebarn/bestefar-forhold. Disse er doble treff for en film. Ikke bare er de sjarmerende, men også en glimrende måte å få frem budskap på. Ja, for alle som har hatt en god bestefar eller bestemor, husker vel noen linjer av livskunnskap de har fått fra disse. Det dramatiske i Two Bits er uanstrengt og lett, men realistisk og behagelig. Vi venter alle på bestefars død, og vet at det vil gjøre noe med Gennaro. Allikevel er filmen flink til å minne oss på at det er de små detaljene som teller her i livet. Foley kommer opp med en liten rekke enkeltscener som kunne har som formål å understreke dette. Og som avslutningen poengterer, finnes det i semre stunder alltid grunn til å drømme om noe bedre. Og hva svarer vel bedre til drømmene enn en tur på kino? Copyright © 5.2.1998 F G Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
