|
Until the End of the World (1991)
Claire Tourneur sitt forhold til Eugene er i ferd med å gå i oppløsning og etter en bilulykke møter hun den mystiske Trevor McPhee, aka Sam Farber. Skamløst stjeler han noen penger fra bilen hennes og stikker av, og Claire bestemmer seg for å spore ham opp. Men turen hennes blir omfattende ettersom Trevor reiser fra land til land i søken etter bilder...
Wim Wenders, med sin første fiksjonsfilm siden Der Himmel über Berlin (Wings of Desire) i 1988, forsøker å lage en storslått film, men på mange måter fungerer den i steden som en skrue som skrus så hardt inn at den går over gjenge. Until the End of the World inneholder mange kvaliteter, og har deler i seg med stort potensiale. Manuset er skrevet delvis av Wenders selv og kan ses som todelt, hvor den første delen er en diger roadmovie (filmet i tyve byer over fire kontinenter), mens den andre delen er fremtidsrettet moral om menneskers bruk og utvikling av teknologi. Lengden er tre timer og sammensveisingen er som om Wenders har hatt sitt livs lengste ferie mens han har reist rundt i verden og filmet. Når han så kommer hjem fra reisen har han behandlet klippesekvensen som en turist redigerer video-båndet etter en ferietur. Ei heller har Wenders brydd seg mye om hvordan bildene ser ut, og helhetsinntrykket av Until the End of the World er utvilsomt et av uklarhet og filmform på avveie. Men Wenders har et budskap etter de tre timene med film. Det er svært åpenbart (og tradisjonelt når det gjelder fremtidsfilmer), men interessant. Jeanne Moreau, som den blinde hustruen, viser engstelse over mannens inngripen i hennes handikapp. Og ei heller Wenders lar von Sydow lykkes med sin teknologiske nyvinning som tillater blinde å kunne se. Det er merkelig hvordan menneskene alltid forbanner alle nyvinninger, mens de sorgmodig mimrer over tidligere tiders gjenstander. Uansett moral og budskap - Until the
End of the World burde vært en film som var fin å se på. Men også
på dette punkt mislykkes den, og grunnen er uklarhet i filmens form.
Wenders regisserer uten retning og stilsikkerhet og han lar simpelthen
filmen drifte av gårde som karakterene han ellers så suksessfullt
beskriver i sine mer vellykkede roadmovies som Im Lauf der Zeit
og Paris, Texas.
|