|
|
|
|
 |
Wag the Dog (1997)
Politisk satire er absolutt ikke i overflod på filmmarkedet og såvel ikke i Hollywood. I det hele tatt holdes politikken litt mer utenfor filmmediet nå enn på det politisk korrekte 70-tallet. Men også den gangen var det seriøse dramatiske filmer som ble laget med en politisk moral. Mest på grunn av sin effekt som politisk satire er Barry Levinsons Wag the Dog en gledelig opplevelse. Den er en løssluppen og idérik affære som leker langt mer med tenkte, satiriske situasjoner enn den forteller en historie. I hovedrollene finner vi Dustin Hoffman og Robert De Niro. Begge blant 70-tallets største stjerner, og begge typiske Oscar-grossister. De hadde tidligere ikke spilt sammen før nettopp Levinson bragte dem sammen med Sleepers i 1996, men da bare i små roller. Her får de stå sammen i det meste og beste av filmen, og stjernene bidrar i høyste grad til Wag the Dogs severdighet. Hoffman har den mest typiske hovedrollen, og er stundom herlig. Men legg merke til at hele Hoffmans opptreden er basert på 90-tallsfenomenet på film - "kulhet". De fleste replikkene hans er morsomme i effekt av sin "kulhet", og karakteren hans er mer snål enn sammensatt. De Niro, derimot, spiller med en viss blekhet og manglende engasjement som han har gjort i de siste årene, og flyter mest på teknikken sin. Men sammen gir de oss noen herlige scener. Den gjennomgående satiriske tonen i Wag the Dog toppes av et knippe glimrende enkeltscener. Som for eksempel da Willie Nelson blir bragt inn og de alle sitter i en brainstorm. Eller når det debatteres hvilken farge det skal være på katten Kirsten Dunst bærer på. Wag the Dog leker først og fremst med tanken på i hvilken enorm grad man kan føre et folk bak lyset ved hjelp av de rette virkemidlene. Filmen presenterer ideen om hvordan en håndfull mer eller mindre forskrudde karer kan styre et land ved hjelp av gode historier og mye kreativitet, og den setter naturligvis også ut ideen om at presidenten ikke er annet enn en dekorativ dukke. Det aller mest satiriske, og der filmskaperne trekker ideen sin lengst, er allikevel hvordan man viser hvor lite det store bildet påvirker de sterke menn med makt. Hvilken amerikaner bryr seg egentlig (på et humanitært grunnlag) om USA starter en krig med Irak eller Albania? Og hvem tenker egentlig på det store bildet når de gir sin stemme til presidentkandidaten? Wag the Dog forslår at verken den amerikanske befolkningen eller de store mennene med makt er i stand til å se særlig lenger enn ut av sitt eget stuevindu, og den lar egoismen elegant styre sine karakterer. Allikevel blir det hele litt mindre interessant enn det burde, og det er delvis manusforfatterne Henkin/Mamet og delvis regissøren som må ta skylden for dette. Man ser ikke ut til å innse at man har en drivende idé, men ikke et drivende manus. Det eneste filmen i praksis gjør, er å vise sin kritiske og satiriske idé på forskjellige plan og måter. Man forteller aldri en virkelig historie om sine karakterer eller om noe annet. Resultatet er at Wag the Dog engasjerer tidvis med sine gode enkeltscener og ideer, men den engasjerer ikke gjennom noe annet, og døperioder oppstår. Dersom en film har et drivende manus, kan slike perioder umulig oppstå fordi publikum har blitt trukket inn i fortellingen. I Wag the Dog blir vi sittende utenfor og betrakte, og en betraktning krever stadig noe nytt og mer interessant. Wag the Dog har et stort potensiale, men Levinson går langt på vei i samme felle som i Sleepers. Copyright © 27.3.98 Fredrik Gunerius
Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
