Wild Things (1998)

"Når rulleteksten er i ferd med å sette i gang, så kopler vi inn hjernene våre igjen."

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Ray Duquette	Kevin Bacon	½
Sam Lombardo	Matt Dillon
Suzie Toller	Neve Campbell	½
Sandra Van Ryan	Theresa Russell	½
Kelly Van Ryan	Denise Richards	½
Gloria Perez	Daphne Rubin-Vega	½
Tom Baxter	Robert Wagner	½
Ken Bowden	Bill Murray	½

Handling/Kritikk

Av og til ser man halvveis vellykkede filmer og tenker; "Ja, ja, godt forsøk". I løpet av Wild Things gjør filmskaperne så mange dårlige forsøk, at det begredelige resultatet ikke en gang vekker vår sympati for filmskapernes mislykkethet - og langt mindre for karakterene man presenterer.

Psykologisk ungdomsthriller, er tilsynelatende formålet. Men psykologisk kan man helt sikkert ikke kalle dette, om man da ikke skal frata psykologi-faget all verdighet. Men en ungdomsthriller kan vi være enige om at dette forsøksvis er, dog en som ikke levner målgruppen sin særlig tillit. Vi møter den vakre high school-læreren Sam Lombardo. Han har en lite prikkfri fortid, med seksuelle forhold i hytt og pine, deriblant et med stedets svært velstående enke, Sandra Van Ryan. Sam virker dog å ha skjerpet seg, da et par av hans kvinnelige elever (deriblant Sandras datter, Kelly) smisker seg innpå ham, vasker bilen hans, og anklager ham for voldtekt. Rettsak er det naturlige utfallet, men under saken avslører den ene av "voldtektsofrene", Suzie, at anklagene var fullstendig oppspinn. Dermed kan Sam innkassere en pen sum i oppreisning fra sin eks-elskerinne Sandra. Saken virker løst, men den pågående detektiven Ray Duquette tror det er ugler i mosen. Han finner snart ut at det hele er langt mer iscenesatt enn det ser ut til.

Wild Things ser så pen ut, at man forventer Aaron Spelling sitt navn når som helst. Det er TV-serie-standard over den tekniske produksjonen, og miljøet som skildres er så overfladisk og preget av hollywoodske verdier at filmens funksjon i så måte er klar skremselspropaganda; det hele er så upersonlig glamorøst at man er sjeleglad for å befinne seg i trauste, norske omgivelser hvor en spade (stort sett) er en spade. Men man skal ikke se bort i fra at det vakre i denne filmen kan fungere greit på samme nivå som et erotisk magasin. De vakre skuespillerne, av begge kjønn, får sine kropper (om ikke sitt intellekt) meget inngående gransket av filmskaperne. Men så snart man tillegger dette verdi, så snakker man ikke lenger om attributtene til filmmediet.

Men, det fortelles dog også en historie her. Den er riktignok totalt blottet for budskap, logikk og empati. Men det er dog likefullt en historie. Et par karakterer er i utgangspunktet interessante, men filmen er overhodet ikke interessert i dem, og bærer dem hen fra å være rotete skrevet, til å være fullstendig uten logikk. Filmen behandler sine karakterer og sin historie omtrent som en katt behandler en nylig fanget mus. Den kaster den rundt, lar den stikke av i et brøkdel av et sekund, kaster seg over den igjen, og leker med den i full kontroll. Dette er morsomt for katten - helt til musa dør. Slik tror også filmskaperne den leker med historien. Problemet er bare at historien her allerede er død. Den har ingen mulighet til å stikke av i så mye som en brøkdel av et sekund. Den bare følger med på slepet som et slakt.

Vi mister interessen tidlig nok, men følger med, om ikke annet så for å oppdage nye begredeligheter. Jeg har medlidenhet for et talent som Kevin Bacon, men han ser ut til å ha tidlig nok oppdaget hvilken vei dette fører, og legger heldigvis ikke sjela si i jobben. Matt Dillon, som faktisk forsøker å gi karakteren sin kredibilitet innledningsvis, er det mer synd på. Han er etter hvert totalt forsvarsløs mot Wild Things - filmen som viser seg å være slemmere mot sine skuespillere enn sine karakterer.

En hver liten verdi denne filmen kunne ha vist seg å ha igjen som spenningsfilm, blir deretter effektivt drept på slutten. En stadig mer benyttet thriller-effekt i filmbransjen, er å inkludere en narrativ tvist på slutten som forandrer meningen med det meste av hva som har hendt tidligere. Gjør man dette riktig, kan det bli virkelig effektivt (som i The Sixth Sense). Noen bør dog fortelle skaperne av Wild Things, at effekten ikke blir den samme når man forsøker dette trikset fire ganger etter hverandre. For når denne filmen endelig er over, bryr vi oss overhodet ikke om hvem som har overlevd, hvem som elsker hvem, eller hvem som har alle pengene. Vi bare registrerer at rulleteksten er i ferd med å sette i gang, og så kopler vi inn hjernene våre igjen.

Copyright © 17.12.99 Fredrik Gunerius Fevang