Wild Wild West (1999)

"(...) et formmessig virrvarr og en ufokusert satire"

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
James West	Will Smith	½
Artemus Gordon/President Grant	Kevin Kline	½
Dr. Arliss Loveless	Kenneth Branagh
Rita Escobar	Salma Hayek	½
Coleman	M. Emmett Walsh	½
General McGrath	Ted Levine	½

Handling/Kritikk

I 1997 gjorde den formmessig eksperimentelle regissøren, Barry Sonnenfeld den strålende sci-fi-komedien Men in Black. To år senere slipper han den mislykkede Wild Wild West. Det interessante er at hva Sonnenfeld forsøker å oppnå, er stort sett det samme i begge filmene. Han gambler like høyt ved begge anledninger, men mislykkes med Wild Wild West hvor han lykkes med Men in Black.

Et innledende problem er premissene for filmen. Da Sonnenfeld gjorde Men in Black, var det et opphop av sci-fi-filmer i Hollywood-industrien. Et satirisk selvironisk angrep på disse var svært tidsriktig og velpoengtert. Behovet for et sådant angrep på den mer eller mindre brakk-liggende western-genren er minimal.

Og dermed har Sonnenfeld et dårlig utgangspunkt for denne filmen, som forblir et formmessig virrvarr og en ufokusert satire hele veien. Sonnenfeld ønsker å presentere sine karakterer som erketyper - hvilket er greit nok. Hans personell i så måte er ei heller dumt. med Kevin Kline og Kenneth Branagh har han kapret to av de beste karikatur-skuespillerne i bransjen. Men med disse stopper også filmens komiske potensiale. Et velkjent virkemiddel for komedier er å ta karakterene ut av deres vante miljø, for å plassere dem inn i et miljø de ikke passer inn i. I Wild Wild West virker Sonnenfeld å ha satt sin lit til at dette også kan gjelde for spesialeffekter. Men ideen med metallklumper (tilsynelatende tatt ut fra en 50-talls b-sci-fi) i det ville vesten, fungerer svært sjelden humoristisk og aller oftest irriterende. Vi kan godt la oss imponere av finurlige tekniske innretninger (slik vi får eksempel på på toget), men Branagh-karakterens metallkrigsmaskin er et godt stykke unna å fungere som verken satire, komedie, eller spenningsintensivering.

Og da har egentlig ikke Sonnenfeld svært mange instrumenter igjen å spille på. Innledningsvis presenterer han et knippe utviklinstrekk som riktignok er trivielle, men som i det minste kan fremstå som potensielle. Men regissøren greier enkelt å systematisk bryte disse ned i løpet av filmens siste halvdel. Så var Sonnenfeld kanskje ikke det ultimate filmgeniet allikevel. Vel, vel, man kan ikke lykkes hver gang.

Copyright © 19.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang