Spike Lees 25th Hour dekker én dags hendelse i livet til newyorker Monty Brogan. Kun én dag, men samtidig så uvanlig mye om hvordan vårt underlige jordiske liv kan fortone seg. Tilsynelatende noe de fleste forsøksvis seriøse filmer etterstreber, men ikke noe de fleste filmer kan påberope seg å ha klart. Nøkkelordet er visjoner. Og slikt kommer ikke tuslende hånd i hånd med filmteknisk dyktighet. Det kreves en visjonær, en innovator, en auteur; i dette tilfellet Spike Lee. En regissør som beveger seg tålmodig og kritisk rundt mennesker, miljøer og steder han kjenner så utmerket fra innsiden: det urbane, rasemangfoldige New York. Han er, om du vil, Woody Allen på den helt motsatte enden av skalaen. Og i 25th Hour er Lees arbeid uovertruffent. Han forteller ikke om hva som skjer, men grunner til at ting kan skje. Han fokuserer på bevissthet, og på valgene vi tar og ikke tar. Om hvorfor vi tar dem, og om i hvor stor grad vår egen egoisme spiller inn på vår sosiale opptreden. I hvor stor grad gjør vi ting for å øke vår egen sosiale verdi? I hvor stor grad bryr vi oss egentlig om folk rundt oss? Inngående, ærlig og innsiktsfullt. I sentrum, historien om en manns siste dag før syv års fengsling. Men rundt dette finner Lee rom for både de mest hverdagslige problemstillinger og det større bildet. Bylivets mange falske ansikter og dobbeltmoral får seg et slag, mens Lee hele tiden sørger for at troen på at det finnes kjærlighet i mennesker er inntakt. Lees regi og David Benioffs glitrende manus går hånd i hånd, med et knippe fremragende skuespillere foran seg. Edward Nortons sterke lederskap, Philip Seymour Hoffman med (nok en) fremragende sosial misfit, Barry Peppers egoistiske, følelsesundertrykkende hot-shot, og vidunderlige Brian Cox som er filmverdenens erstatning til hvordan den aldrende Marlon Brando kunne vært med mer glød og engasjement.