Med relativt begrensede produksjonsmidler, digitale videokameraer og relativt lite profilerte skuespillere, greier den talentfulle briten Danny Boyle å legge premissene for en visuelt meget imponerende, tematisk svært interessant, og fortellermessig overraskende spontan (innledningsvis) science fiction-fabel. Nok en gang samarbeider Boyle med det unge forfattertalentet Alex Garland (The Beach), og resultatet er friskt, granskende og meget engasjerende. Det vil si; i to tredjedeler av filmen i det minste. For til tross for Christopher Ecclestons majestetiske skikkelse, er det ikke mye som kan redde 28 Days Laters perspektivløse avslutning (der rollefigurende på et mystisk vis plutselig flytter fokus fra den menneskehetstruende infeksjonen til primitiv kjønnskamp). Men innen den tid har Boyle presentert et velformulert sci-fi-premiss sentrert rundt et knippe rollefigurers behov for selvransakelse, samhold og utfordring av sin egen mennesklighet. Filmen er på sitt desidert sterkeste (og mest engasjerende) i scenene som inkluderer den smått fantastiske Brendan Gleeson. Scener som bringer en varm, inkluderende og upretensiøs stemning som britisk film (og muligens briter generelt) later til å være alene om i verden på å kunne fremstille.