Jack Nicholson kan bære en nær hvilken som helst film egenrådig på sine skuldre. Og i About Schmidt må han tidvis gjøre nettopp dette. For like mye som det er filmens enkle styrke, er det også dens bane at Warren Schmidt er en fullstendig uinteressant mann. En mann uten glød, uten nysgjerrighet, uten empati og uten nevneverdige ressurser. Med andre ord en mann vi til stadighet møter på gata, men som vi sjelden treffer på kinolerretet. Og ikke uten grunn.

Det beste med Alexander Paynes film om trivialitet og mennesker som er så vanlige og enkle at de fremstår pinlige, er hvordan han fanger et knippe scener (og roller) som tilskueren kjenner seg smått skamfull igjen i. Payne regisserer med en smått styrende, men noe udynamisk hånd. For utenfor sine velportretterte karakterstudier (som oftest dessverre kun fremstår som kuriositeter), står About Schmidt utelukkende igjen med Jack Nicholson. Og på sin nedtonede, avmålte måte gjør Nicholson en rolle som er så langt unna hans sedvanlige film-jeg som mulig. Nicholson makter å gjøre Warren Schmidt sjarmerende samtidig som uinteressant, uttrykksfull samtidig som livløs og dekke hans endeløse misnøye med en maske av apati.

About Schmidt er mest av alt et karakterportrett, og på dette planet velregissert. Den er ikke ute etter å komme med noen eksistensielle eller filosofiske påstander. Den påstår egentlig ikke noe som helst. For regissør Payne lar filmen gå hånd i hånd med sin Warren Schmidt i søken etter et lyspunkt. Den er således en tung film, men Nicholsons vakre avslutningsscene bærer frukter og er et sant øyeblikk som påminner oss alle om hvordan vi kan gå igjennom en god mengde meningsløshet, dersom vi bare får et par meningsfylte øyeblikk.