Air Force One (1997)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
President James Marshall	Harrison Ford	½
Ivan Korshunov	Gary Oldman
Vice President Kathryn Bennett	Glenn Close
Grace Marshall	Wendy Crewson	½
Chief of Staff Lloyd Shepherd	Paul Guilfoyle	½
Major Caldwell	William H. Macy	½
Alice Marshall	Liesel Matthews	½
Defense Secretary Walter Dean	Dean Stockwell
Agent Gibbs	Xander Berkeley	½

Handling

President James Marshall gjør en svært entusiastisk tale i det gamle Sovjet etter at en opprørsleder er fengslet, og reiser hjem med brask og bram. Men ikke alle er like fornøyde med den amerikanske presidentens innflytelse, og snart blir flyturen en helt annen en man regnet med…

Kritikk

Det er ikke lenger mye tysk innflytelse å spore i Wolfgang Petersens verker. Hans to forrige filmer In the Line of Fire (1993) og Outbreak (1995) er begge thrillere med en helt som rydder opp i et problem som øker og øker i tråd med filmens narrative progresjon. Begge er oppskriftsmessige amerikanske, men de er smarte og virkningsfulle. Med Air Force One går det gradvis nedover med Petersen - han som var så nyskapende med Das Boot (1981), så leken med The NeverEnding Story (1984), og så styrende kompleks med nevnte In the Line of Fire. Tidligere har Petersen krydret sine ofte politiske temaer med velregisserte actionscener. Denne gang tar actionscenene overhånd.

Ikke dermed sagt at Air Force One er en totalt mislykket film. Som alltid har Petersen med seg et svært så solid korps av skuespillere. Harrison Ford er helten denne gangen. Han tolker riktignok rollen som president på samme måte som han tolker eventyreren Indiana Jones, men pytt sann. Harrison er stjerne, og han flyter komfortabelt på sine metodiske teknikker, selv om han ikke er i stand til å legge noe følelse i jobben. Ved sin side har han Glenn Close i en slags "jeg er ikke bare heks"-rolle, som står i kontrast til det meste av Close sitt beste arbeid, og som en hvilken som helst skuespiller kunne gjort likt henne. Mest interessant er (naturligvis) Gary Oldman. Denne gang som russisk nasjonalist som virkelig har gjort hjemmeleksene han fikk fra Josef Stalin. Selv om filmskaperne viser lite respekt for Oldmans arbeid mot slutten av filmen, gjør han virkelig jobben sin, og overbeviser om at han denne gang er "bad guy" med politisk motiv, og ikke bare en simpel galning.

Air Force One har et manus som er en slags blanding av en politisk kald krig-roman fra 80-tallet og en evinnelig amerikansk heisatur i nasjonalistisk ånd. For mens Oldman er den slemme, er han utvilsomt ikke mer nasjonalistisk enn hva denne filmen fremstår som. Det er iallefall liten tvil om at å være president i USA er en langt tøffere jobb enn det som begrenser seg til kontorarbeid og taler. I 1996 var han ute og bekjempet romvesener som hadde sprengt det hvite huset hans i filler, i Independence Day - i år har noen stjålet flyet hans. Den gode nyheten er at presidenten i det minste tenker på familien først.

Selv om det hele er til å klø seg litt i hodet av tematisk sett, er Air Force One en vellaget og tidvis smart actionfilm. Petersen er god til høste fruktene av propper og utviklinglinjer. Og han har kommet opp med en fin mengde spenningsfylte scener. For selv om vi synes det er rart at presidenten gjør så mange stunts, vet vi innerst inne at det er eventyreren Harrison Ford som underholder oss - og vi synes det er greit med det. Stunts er gøy, en lykkelig slutt er alltid rørende, og omtanking i lufta er såpass avanserte saker at den praktiske delen av filmteamet utvilsomt har hatt sine utfordringer.