American History X (1998)

"(...) får frem tvetydigheten i en hver situasjon, og den introspektive stemningen i en hver scene."

	Regi: Tony Kaye	Produksjonsland USA Genre Drama Norsk tittel American History X Spilletid 117 minutter
	Produksjon: John Morrisey
	Manus: David McKenna

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Derek Vinyard	Edward Norton
Daniel Vinyard	Edward Furlong
Doris Vinyard	Beverly D'Angelo
Davina Vinyard	Jennifer Lien
Seth	Ethan Suplee
Stacy	Fairuza Balk
Bob Sweeney	Avery Brooks	½
Murray	Elliott Gould	½
Cameron	Stacy Keach	½

Handling/Kritikk

Tony Kayes American History X er et sjeldent substansielt stykke film. En film med så mange sterke sider og velformulerte beskjeder at det faktum at den inneholder en av 90-tallets aller beste dramatiske prestasjoner av en skuespiller, kommer litt i skyggen.

En vesentlighet for filmens suksess er hvordan den er så nært knyttet opp til tema og karakterer, at den aldri faller for fristelsen å ta snarveier eller komme med pretensiøse konklusjoner. Vi møter Derek Vinyard, en intelligent og belest mann som falt i hendene på gale ideologier som ung. Han tok livet av to afro-amerikanere i ideologisk sinne, og ble dømt for dette. Vi møter ham igjen idet han kommer ut av fengselet, som en helt annen mann. Som en mann som har tenkt igjennom hva han har stått for og gjort, og som har kommet til en ganske så annen konklusjon. Han ønsker å legge fortiden bak seg, noe som blir vanskeligere enn antatt da han som nyløslatt mann til stadighet konfronteres med sitt gamle jeg. I miljøet han en gang var selverklært leder blir han fortsatt dyrket som en helt. I dette miljøet befinner seg nå hans yngre bror, som er sterkt knyttet til ideologiene Derek nå har forlatt.

Nazismen er det eneste i filmen som blir levnet lite positivt, men man gir allikevel rom for forståelse for en rekke av ideologiens tanker og filosofier. Aldri blir noe avfeid, og alltid ser man ting fra to sider. Det er en glimrende scene tidlig i filmen i et flashback hvor Dereks gjeng "jager" vekk en svart gjeng ved å vinne en basketballkamp. Scenen oser av hat mellom de to gruppene, men filmen viser likevel både forståelse og mangel på forståelse for dem begge. Filosofien om at alle holdninger har en grunn er essensiell. Man mener ikke noe på et tilfeldig grunnlag. Det trekkes klare linjer mellom den "riktige" måten å tenke på, og den "gale" måten å tenke på, selv om man ikke bombastifiserer hva som er den "riktige" og den "gale".

Regissør Kaye velger også en særlig vellykket innfallsvinkel til historien gjennom flittig bruk av flashbacks. Den vekselvise bruk av sort/hvitt og farger i så måte fungerer sterkt. Filmens aller sterkeste scene finnes i et av disse tilbakeblikkene, hvor Derek tar livet av de to afro-amerikanerne, for deretter å bli pågrepet av politiet. Edward Norton leverer et skremmende lite øyeblikk av enestående skuespill idét han snur seg og ser intenst på lillebroren i ytterdøren.

American History X har også sin styrke i en mengde glimrende øyeblikk og en mengde glimrende scener. En gripende sådan finner sted i nok et flashback hvor Dereks mor har besøk av sin jødiske venn Murray (spilt med kløktig rådvillhet av Elliot Gould), hvorpå en livlig diskusjon blir til en aggressiv krangel der Derek går løs på Murrays idealer og holdninger. Vi vet at Murray har de sunne meningene, men vi kan likevel ikke fornekte Dereks argumentasjon, og vi kan ei heller forakte hans person, fordi Derek er for intelligent og overbevisende til å motsi. Manuset, av David McKenna, får frem tvetydigheten i enhver situasjon og den introspektive stemningen i enhver scene.

De mange glimrende karakterrelasjonene er prikken over i-en. Edward Nortons Derek Vinyard er navet i alle disset. Nortons allsidighet, kraft og rolleforståelse gjør ham til en av de største talentene i sin aldersgruppe på lang tid. Tar man rollene i The People vs. Larry Flynt  og Primal Fear med i betraktningen, så viser Norton prov på en allsidighet vi ikke har sett på lenge blant nye skuespillere i Hollywood.. I American History X tar han en utfordrende og velskrevet rolle, og gjør den til en karakter med lignende styrke og kompleks mentalitet som Marlon Brandos Stanley Kowalski i A Streetcar Named Desire. Scenene mellom Norton og Furlong som de to brødrene kombinerer kjærlighet og stolthet med strid og motsetninger. En annen unik karakterrelasjon er mellom Norton-karakteren og hans svarte venn i fengselet. Her er filmen på sitt vakreste og mest rørende, når Norton gradvis mykes opp til medmennesklighet.

Historiens løsning/avslutning holder ingen for narr, og tar ingen snarveier. Den er riktignok en avslutning skrevet for å passe et filmmanuskript, men vi er klar over at det er film vi ser på, og har ingen problemer med dette. Det vi dog har problemer med, er å unngå å tenke på temaet som blir tatt opp, og spørsmålene som blir stilt. Ikke alle spørsmålene har svar, men alle er velformulerte - hvilket er mer enn nok.

Copyright © 14.12.99 Fredrik Gunerius Fevang