|
|
Amistad (1997) "Spielberg har visse problemer med å balansere verket mellom det gripende realistiske og det noe i overkant sentimentale og trivielle"
Amistad er en typisk Spielbergsk storsatsing der han utilslørt går til verks med mottoet "kun det beste er god nok". Resultatet blir en interessant og engasjerende film, men som i flere andre Spielberg-filmer har regissøren visse problemer med å balansere verket mellom det gripende realistiske og det noe i overkant sentimentale og trivielle. Men for all del, dette er ingen film som skal plasseres i giljotinen. Amistad er først og fremst et solid historisk verk om en folkegruppes berettigede rop om oppmerksomhet. Filmen setter det politiske såvel som det menneskelige i høysetet og skaper en fin innfallsvinkel til kritikk av slaveriet som sådan. En felle filmen raskt kunne gått i, var allikevel å vie for mye tid til nettopp denne kritikken. For hva godt kommer det ut av, og hvilken interesse har folk av å se en kritikk av et politisk system som er foreldet og dessuten – med bred enighet – galt? Spielberg ser i en liten periode ut til å ha gått i nettopp denne fella, men henter seg fint inn igjen, og prøver å fokusere på at det som engasjerer i denne sammenhengen, er de sørgelige menneskeskjebnene og den historiske fortellingen. Filmen følger et skip med kommende slaver som fraktes fra Sierra Leone på Afrikas vestkyst til den sørlige delen av Amerika. Afrikanerne gjør mytteri og tror de seiler tilbake til Afrika da de ender opp på det amerikanske kontinentet og til slutt kommer i hende på USAs myndigheter. Slavenes håpløse situasjon og historie skaper engasjement, og da særlig igjennom Djimon Hounsous gripende skuespillerprestasjon og den gjennomførte bruken av afrikanernes språk, mende. Spielberg er flink til å finne de rette enkeltscenene, gjennom sin glimrende fotograf Janusz Kaminski, selv om han stadig er på grensen til å bli det hjerteskjærendes patetiske prosjektor. Særlig nyvinnende er ei heller Spielbergs faste følgesvenn John Williams på lydsporet. Amistads styrke er det tydelige budskapet og de gripende skjebnene som portretteres, men det hele drukner noe bort i mindre interessante 1800-talls rettssaler med gamle lover og regler. Karakterene som representerer det svunnede amerikanske rettsvesen, slik som Hopkins-karakteren og McConaughey-karakteren er riktignok interessante nok – om enn mest på grunn av det gode skuespillet. Men så er også det sistnevnte noe Amistad virkelig trenger å ta med seg. Og listen med gode skuespillere i mindre roller er lang. Se etter Anna Paquin som dronning Isabella av Spania, samt Stellan Skarsgård, Pete Postlethwaite, Arliss Howard og Jeremy Northam i mindre roller. Copyright © 27.3.1998 Fredrik Gunerius Fevang |