AntiTrust, Peter Howitts oppfølger til Sliding Doors, går i de fleste av de fellene en pessimistisk spåmann ville antatt den kom til å gå i. Den skaper et stereotypt bilde av miljøet den skildrer, kommer opp med karakterer som enten er karikerte (Tim Robbins), overskrevet (Claire Forlani) eller tåkete (Ryan Phillippe), og har en så evinnelig avslutning at vi stort sett for lengst har sluttet å bry oss. Howitt regisserer med fremdrift, men virker å ha null kjennskap til miljøet og figurene han skildrer. I tillegg til at dataselskapet vi møter er et pinlig åpenbart sleivspark mot Microsoft, blir avgjørende scener forsøkt overstappet med dramaturgi ved å tillegge rollefigurer mer mystikk enn rimeligheten skulle tilsi. Vi kan godt si at anti-tilliten sprer seg i takt med filmens mange tåpelige forslag. En yndig og forsøksvis ærlig Rachael Leigh Cook samt en tidvis underfundig Tim Robbins klarer ikke å redde denne vimsete filmrullen. Og den innsmigrende avslutningsidealismen «human knowledge belongs to the world», var vel ikke akkurat argumentet filmbransjen brukte i rettsaken mot DVD-Jon.