Being John Malkovich (1999)

	Regi: Spike Jonze	PRODUKSJONSLAND USA GENRE Komedie NORSK TITTEL Being John Malkovich SPILLETID 112 minutter
	Produksjon: Steve Golin Vincent Landay Sandy Stern Michael Stipe
	Manus: Charlie Kaufman

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Craig Schwartz	John Cusack	½
Lotte Schwartz	Cameron Diaz
Maxine	Catherine Keener
Dr. Lester	Orson Bean
Floris	Mary Kay Place
Erroll	W. Earl Brown	½
Charlie	Charlie Sheen	½
John Horatio Malkovich	John Malkovich

Handling/Kritikk

Innfallsvinkelen i Spike Jonzes originale komedie, Being John Malkovich, er særdeles bekymringsløs og naiv. Da hovedpersonen etter en god stund inne på sitt kontor finner en dør som viser seg å være en portal til superstjernen John Malkovich sin hjerne, er det ingen av karakterene som synes dette er videre besynderlig. Når Dr. Lester senere forteller om sin 'å-leve-i-evighet'-hemmelighet er dette like naturlig.

Og rent bortsett fra å være klassisk fortellende til en viss grad, skaper Being John Malkovich sine egne konvensjoner og sitt eget univers hele veien. Dette er i stor grad dens smått geniale hemmelighet. Karaktergalleriet i filmen er klassisk for den sorte komedien; de levnes intet håp om lykke - verken av seg selv eller av filmskaperne. Det er svært lattervekkende og påfallende hvorledes hver og en av rollefigurene virker å være like langt unna lykke; Cusack-karakteren finner det vanskelig å gjøre suksess med sin store lidenskap, dukketeater. Diaz-karakteren er en uglamorøs og grå skikkelse som bærer på et problem av kjønnslig art. Og Keener-karakteren er en åpenbar kyniker som sliter med å føle virkelig kjærlighet. Jonze toner samtidig ned disse tre utvilsomt vakre skuespillernes utseende. Poenget? Å deglamorisere det hollywoodske vi kjenner fra amerikansk film. Ja, faktisk å deglamorisere hele virkeligheten slik vi kjenner den. Tilværelsen, karakterene, settingene - alt er så meget dystert og grått i Jonzes verden. Karakterene drømmer om en annen virkelighet - best portrettert gjennom Cusack-karakterens dukketeater. Allikevel er ikke Jonzes film et tungtveiende eksistensielt dokument. Den er langt mindre selvhøytidelig enn som så. Den finner paradokser, vinklinger, satire og konklusjoner på de mest absurde, men også de mest interessante vitale aspekter. Den filosoferer over alt fra hvordan det har seg at en skyskraper har en 7½. etasje (på én meters høyde), til androgynitet. De fleste sannheter Jonze kommer med, er av filmens hovedpersoner fullstendig misforstått. Og dette er filmens egentlige punchline.

At man bringer John Malkovich inn i det hele er mer prikken over i'en enn det er filmens essens. Egentlig er hele Malkovich-greia en digresjon, men Jonze finner plass til det meste han skulle komme på. Being John Malkovich fremstår således langt på vei som en idévrimling. Jonze regisserer som et barn som har fått fritt spillerom for fantasien sin, og han klarer - om enn ikke å komme opp med en rendyrket og sammenfattende konklusjon - å nøste opp tråder. En film så rik som denne er dog dømt til å fremstå som tidvis rotete. Dette er med Being John Malkovich vel så mye en styrke som en svakhet. Hvordan manusforfatter Kaufman bestemmer seg for å dømme sine karakterer er ei heller så vesentlig. Being John Malkovich har egentlig ingen moralsk sans, og bryr seg ei heller. Vi føler Cusack-karakteren er et vel så godt menneske som Keener-karakteren, men så er ei heller dette poenget. Karakterene blir gjennomgående herset med av filmens idéunivers, og de har mer enn nok med å føye seg etter dette. Godt skuespill finnes hele veien, med talentfulle og for lite benyttede John Cusack som den største attraksjonen i så måte.

Being John Malkovich er mest av alt et friskt pust, samtidig som den er full av interessante digresjoner og usedvanlig lattervekkende enkeltscener. De fleste av idéene som presenteres er absurde, og de fleste er likedan morsomme.

Copyright © 23.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang