|
|
Bringing Out the Dead (1999)
Hans nyeste film, Bringing Out the Dead, har nettopp disse kvalitetene. Kvaliteter som er der utelukkende på grunn av Scorseses påvirkning. Dette er et usminket portrett av et sjeldent filmatisert miljø, og det er tidvis psykologisk kompleks. Allikevel oppnår ikke Scorsese nok i løpet av disse to timene. Som med Taxi Driver forsøker han å krype dypt under huden på sin hovedperson. Temaet er igjen hvordan storbyens brutalitet fortærer ham innenfra, og hvordan han må finne sine egne, private måter å takle dette på. Her er det tatt i bruk surrealistiske sekvenser og små hint av film noir for å skape stemning og bygge opp under tematikken. Men vår empati for Frank Pierce forblir begrenset – både fordi vi har vanskeligheter med å forstå ham (noe Scorsese også virker å ha), men kanskje aller mest fordi filmen fokuserer mest på miljøskildringene og etter hvert mystikken i historien. Dermed mister Cage-karakteren noe av sin dramatiske tyngde (og forholdet til Arquette-karakteren), og konklusjonen på dette området samsvarer ikke med hvor viktig del av filmen dette er. Ingen forventer at Scorsese skal lage A4-filmer, hvilket er bra. Men til tross for at han alltid har mye interessant å by på stilistisk, teknisk og formmessig, makter han ikke alltid å nøste det hele sammen. Bringing Out the Dead er en slik film, som har mye i seg, men hvis narrative form ikke er helhetlig nok til at vi helt kan fordøye filmens mange tanker og ideer. Copyright ©
07.01.2000 Fredrik Gunerius Fevang |