|
Bruce Almighty (2003)
Ulike konstellasjoner av trioen Carrey/Shadyac/Oedekerk har med filmer som Ace Ventura og Liar Liar gitt oss noen av de friskeste komediene bransjen har sett siden introduksjonen av Zucker/Abrahams/Zucker-humoren tidlig på 80-tallet. Men det samme gjelder for Carrey som for de fleste andre komiske talenter: fornyelse er usedvanlig vanskelig. Det største problemet for Bruce Almighty er imidlertid ikke mangelen på fornyelse, men at man ikke engang forsøker. I form og oppbygning har vi med en mer eller mindre tro kopi av Liar Liar å gjøre, og innledningsvis er det hele både morsomt og sjarmerende med et høydepunkt når Carrey besøker Niagarafossen. Dessverre hoper problemene seg opp etter dette. For i motsetning til Liar Liar er manuset fullstendig uten kløkt og balanse. Det pøses på med idéer som sjelden er særlig gjennomtenkte og ei heller videre originale (Carreys møter med bønnene, for eksempel). En annen klassisk bommert er at kjærlighetshistorien overvurderes i en historie med dimensjoner som denne. Hvilken interesse har vel tilskueren av en romanse så åpenbar og søt at man kjenner smaken av kunstige søtningsstoffer i munnen når vår mann nettopp har blitt allmektig? Det er muligens graverende at Bruce Almightys friskeste element er Steve Carell i rollen som Carreys erkefiende, Evan Baxter. Filmens komiske høydepunkt er scenen hvor Carrey manipulerer Carell til å kløne til sin første nyhetsopplesning. En scene som strutter av frisk selvtillit og stor, klassisk fysisk humor. Det er langt mer oppkvikkende enn en overfokusert, trøttende romanse som sliter med å engasjere selv en gjennomsnittlig Danielle Steele-leser.
|