film

reviews










 

 

Dead Poets Society (1989)

Regi:
Peter Weir
Produksjonsland
USA
Genre
Drama
Norsk tittel
Dagen er din
Spilletid
128 minutter
Produksjon:
Steven M. Haft
Paul Junger Witt
Tony Thomas
Manus:
Tom Schulman


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
John Keating Robin Williams ½
Neil Perry Robert Sean Leonard
Todd Anderson Ethan Hawke
Knox Overstreet Josh Charles
Charlie Dalton Gale Hansen ½
Richard Cameron Dylan Kussman ½
Steven Meeks Allelon Ruggiero ½
Gerard Pitts James Waterson ½
Mr. Perry Kurtwood Smith ½

 

Handling

Den beste ‘prep school’ i USA får i 1959 en ny engelsklærer, John Keating. Keating som har tilbrakt det siste året i London, er opptatt av lyrikk - og dens romantiske og stemningsfulle betydning på menneskesjelen. Hans viktigste mål som lærer er å gi guttene selvtillit. Han oppfordrer dem til å gripe øyeblikket og leve i nuet. Guttene blir glad i Keating, og de finner ut at i hans tid på skolen, drev han en klubb ved navn ‘Dead Poets Society’. I denne klubben møttes en gjeng på kveldstid i en steinhule i nærheten. Her leste de dikt - egne og andres. Noen av Keatings elever - med den populære Neil i spissen - gjenopptar derfor nå tradisjonen med ‘Dead Poets Society’. Keating føler at han gjør en god jobb, det samme gjør hans elever, men hans radikale læremetoder er mislikt av skolens ledelse, og blir lett angripelige når en tragedie finner sted...

 

Kritikk

Peter Weirs Dead Poets Society overvurderer sine egne egenskaper og blir delvis mislykket. Med denne påstanden sett i forhold til min karaktergivning av filmen, indikerer jeg at Dead Poets Society burde vært en film som tilhørte kremen av dramafilm. Noe jeg også står inne for. Men på mange måter avslører filmen seg som en ulv i fåreklær. Dette er filmen med løftene som ikke ble innfridd og med tilsynelatende klønete valg av narrativ fokusering.

Dead Poets Society går inn for å være et tåredryppende drama med dypere mening, og Weir er aldri ute etter å skjule dette. Denne åpenbare holdningen til forventningen om egen suksess, gjør at tilskuerens forventninger til filmens narrasjon blir urimelig. For om den handlingen som etter hvert presenteres er i alle fall nesten så dramatisk som den ble utgitt for å være, gjør filmskaperne endel merkelige valg i presentasjonen av filmens narrasjon. Disse valgene ødelegger klart helhetsinntrykket.

Robin Williams har en slags hovedrolle i filmen. Det vil si at hans rollefigur er meget viktig i handlingen - problemet er at dette legger ikke filmskaperne særlig vekt på. Vi får aldri kjennskap til annet enn overflaten til den sjarmerende John Keating, og dermed får vi heller aldri noen sterk sympati for ham. Williams-karakteren blir mer å oppfatte som et plot-objekt, på samme måte som den tåpelige klubben elevene gjenoppretter. Denne får aldri etablert sin posisjon i filmen, og blir derfor ikke oppfattet så relevant i handlingen som filmskaperne tydeligvis ønsket.

Skuespillet fra elevene er over middels, med den energiske Robert Sean Leonard, og den meget talentfulle Ethan Hawke sine karakter som de mest interessante. Men heller ikke dette ser filmskaperne ut til å oppdage. Valget av fokuseringen på de ulike elevene er ikke veloverveid. Mens den mindre interessante Knox Overstreet følges flittig gjennom en tåpelig forelskelse (som for øvrig aldri blir konkludert), så må vi vente helt til filmens siste tyve minutter før vi virkelig kommer under huden på Neil Perrys tanker. Hans romkamerat Todd Anderson - som åpenbart har en sentral rolle i filmen - får ikke engang tyve minutter til disposisjon. Tilskueren sitter igjen med spørsmål som: Hvorfor er Todd så sjenert? Og hvorfor vil han ikke lese dikt i klubben?

Kurtwood Smith er glimrende som Neils far, og Williams er god i den grad han får lov til å opptre, men selv om mye av oppbygningen, og i stor grad avslutningen i Dead Poets Society er god, sørger den overdrevne stemningsoppbygningen at helhetsinntrykket blir rustent.

Copyright © 24.2.1997 Fredrik Gunerius Fevang