|
|
|
|
 |
The Deer Hunter (1978)
Michael Ciminos The Deer Hunter er en tematisk enestående kompleks film. Den er ikke anti-krig, men ei heller pro. Den er selvbevisst, men ikke selvopptatt (som dens etterfølger Apocalypse Now). Og den er brutal, men samtidig mild. Vi møter en arbeiderklasse-kameratgjeng fra en mindre industriby nord i USA før, under og etter at tre av dem blir sendt til Vietnam. Cimino forteller med betraktende tålmodighet i filmens første halvdel. Han bygger karakterer og etablerer relasjoner, men med overraskende lite sentimentalitet. Den overdrevent oversiktlige fortellerstilen står som umiddelbar kontrast til det fullstendig kaotiske vi møter i Vietnam. På det ytre planet er The Deer Hunter et inngående, dramatisk overveldende portrett av menneskeskjebner. På et mer implisitt plan er den full av skarpe (men aldri misjonerende) metaforer og diskusjoner. Avslutningsscenen er et glimrende eksempel på hvilken ambivalens som til enhver tid eksisterer såvel i krig som i dagligdagse paralleller, og The Deer Hunter er selvsikker nok til å ikke falle for enkle løsninger, uten å noen gang tippe over i arrogant bedrevitenhet. Til tross for at russisk rulett angivelig aldri var noe alminnelig torturredskap/spill verken under vietnamkrigen eller forøvrig i området, fungerer filmens fokus på nettopp dette som et miniatyrsymbol på krigen som helhet. Den siste scenen i Saigon er noe av det dramatisk sterkeste man kan finne på film, idet Christopher Walken flytter grenser og ryster såvel Michael som Robert De Niro. Oscar-statuetten var i lomma idet tagningen var fullført, og filmens vakre portrett av mannlig vennskap blir konkludert på den mest opprivende måten.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
