|
|
|
|
 |
The Devil's Advocate
(1997) "En visualisering av djevelen vil alltid by på problemer. Og det vil også i langt større grad en personifisering av ham"
I Taylor Hackfords The Devil's Advocate har Keanu Reeves pleid sin aksent såvel som sitt dramatiske talent, idet han befinner seg i Florida som en fremadstormene forsvarsadvokat. Han gleder seg over en like glødende karriere som forelskelse, og kona Mary Ann (Charlize Theron) gleder seg på mannens vegne. The Devil's Advocate innledes på den samme kurante, dog intetsigende måte som amerikanske thrillere og spenningsfilmer ofte gjør. Vi får et innblikk i idyllen - bare for å kunne bli klar over at det skal bli verre. Og The Devil's Advocate innfrir løftet den gir om å bygge opp sin suspens på nettopp denne progressive måten. Regissør Taylor Hackford er i dette ærende i sitt ess. Den talentfulle regissøren hadde et rolig 90-tall inntil hans fengslende Dolores Claiborne fikk stående applaus i 1995. Mystikk-stemningen, den progressive supensen, og interessen for menneskets sinn har han tatt med seg fra denne filmen. Bortsett fra at The Devil's Advocate aldri blir riktig mystisk. Det er mye å hente i denne historien - og sannsynligvis ennå mer som et litterært verk. For en visualisering av djevelen vil alltid by på problemer. Og det vil også i langt større grad en personifisering av ham. The Devil's Advocate tar opp en tematikk som ingen virkelig kan ha bombastiske meninger om. Filmskaperne ser ut til å glemme at temaet som tas opp har styrke i seg selv, i sitt nærvær i filmen. En rekke av forslagene filmskaperne kommer med omkring djevelens eksistens vil filmpublikummet vanskelig identifisere seg med. Hvorfor avdekker man djevelen i så stor grad? Hvorfor slå fast at han er humanist? Hvorfor være blasfemisk overhodet? Hvorfor plassere ham i en bås? Det kastes mange forslag ut i luften, men filmen sier aldri hvor den vil hen. Avslutningsscenene er spesielt frustrerende i så måte. Man sitter igjen med følelsen av at filmskaperne kanskje ikke vil fortelle noe spesielt i det hele tatt, men at man like så vel foreslo en rekke ting for å "sprite opp" temaet litt. Et tema som har så mye styrke i seg, og som også gis støtte av manuset på endel områder. Effektivt er det å gjøre djevelen umotivert - en livsnyter. Effektivt er det også naturligvis å vise hans gode sider; gavmildheten, kjærligheten og hans sosiale evner. Man har tatt sikte på å gi Milton-karakteren sjarm som sin største styrke for manipulasjon. Det overnaturlige blir aldri virkelig plassert. Best er derfor The Devil's Advocate på Reeves- og Theron-karakterenes premisser. Deres sinnstilstand; deres svakhet ved å la seg forføre av penger, posisjoner og begjær samt deres styrke ved å stå i mot. John Milton-karakteren holdes nesten kun i live ved hjelp av Al Pacinos forrykende innsats. Pacino er en grundig skuespiller som gjør forarbeidet det kreves av ham, og med det resterende som kreves flyter han behagelig på sin karisma, sjarme og 'presence'. Pacino har mye å tilføre en djevel-rolle som denne. Men filmen benytter seg aldri av hva som kunne gjort hans forestilling og filmen ennå bedre - mystikken. For det mystiske i The Devil's Advocate er overlatt til spesialeffekter, til Mary Ann Lomax-karakterens sinnstilstand, og til Kevin Lomax' dragning mot Milton-karakteren. Et smart triks kunne vært å skjule Miltons identifikasjon som djevel. Pacino hadde vært kapabel - ingen tvil om det. Funksjonen av The Devil's Advocate sitt budskap begrenser seg på det vellykkede nivået til samfunnskritikken av rettssalen og av advokat-yrket. I filmens flerer rettssakscener finnes også dens best regisserte scener. Det er i The Devil's Advocate, langt mer å hente i Kevin Lomax' balansering mellom moralsk riktighet og korrupt egoisme enn det er i Hackfords presentasjon av djevelen. Copyright © 1.2.98 F G Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
