|
|
|
|
 |
Dick Tracy (1990)
Den råtøffe detektiven Dick Tracy sørger for ro og orden i byen. Men mangfoldige farer truer, og Big Boy Caprice ønsker å samle alle byens skurker for å beseire Tracy og ta kontroll over byen...
53-årige Warren Beatty produserer, regisserer og spiller Dick Tracy. Med en noe tilbakeholden utstråling dog enkel sjarm som få andre kan, gjør han tittelfiguren noe annerledes enn hva vi er vant med. Dick Tracy, den rettferdighetsforkjempende tegneseriehelten, har tidligere vært filmatisert fire ganger - aldri med den samme kunstneriske og stilistiske gjennomføring som i denne versjonen. I en tegneserie som Dick Tracy finnes det flust av stereotyper, stiliserte bygninger og lokaler, enkle historier og helter til å stole på. Det som gjør denne filmversjonen enestående, er hvordan den ganske enkelt fremstår som en tegneserie, men samtidig er en orginal og stilfull eventyrfilm. For selv om Beattys tolkning av Tracy er noe mindre macho (Tracys klassiske haukenese ble ikke limt på den aldrende kjekkasen) enn orginalen, er han i stedet litt mer menneskelig og har et snev av et følelsesregister. Men for all del, ikke la deg lure: Dick er bare så vidt mer menneskelig enn sine medborgere. Alle med et særegent navn, ytre eller væremåte. Fra Dustin Hoffmans Mumbles til R. G. Armstrongs Pruneface. I regissørstolen er Beatty stilistisk plettfri og meget selvsikker. Han aksepterer og følger tradisjonen med tegneseriens simple plott og fremstillingen av dette. Vel, ikke bare aksepterer han det, men han benytter det som sin innfallsvinkel. Nettopp dette valget gjør at Dick Tracy blir en film fri for klisjeer og full av orginalitet. Det samme gjelder kulissene - som er fantastiske. De er alle laget i tegneseriens syv farger, og de er alle karikerte ned til minste detalj. Al Pacino stjeler showet som den stakkarslige Big Boy Caprice, mens Madonnas karakter er en av filmens få svake sider. Beattys Tracy har så mye sjarme han skal ha, men viser også den tilbaketrukkede siden av helten. Han har ikke lett for å vise følelser, noe som toppes med hans mangel på frieri til sin Tess, til tross for flere forsøk. Herlig er også relasjonen Tracy/The Kid. Sistnevnte spilt av sjarmerende Charlie Korsmo, som dog mangler noe dramatisk talent. Det hadde vært artig å se en skuespiller som Elijah Wood i denne rollen. Harold Michelson vant velfortjent Oscar for
beste Art Direction, mens fotoet ved Vittorio Storaro måtte
nøye seg med en nominasjon. Videre vanket det Oscar-statuetter for beste
sminke og beste musikk.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
