|
|
|
|
 |
Don Juan DeMarco (1995)
En vakker og sjarmerende 21-åring er nær ved å ta sitt eget liv. Da han står klar til å hoppe ut fra en stor bygning, overtales han til å komme ned av den erfarne psykiateren Dr. Mickler. 21-åringen presenterer seg som Don Juan DeMarco - sønn av en italiensk fekter og danser, og en vakker mexikansk kvinne. Han har bodd to år i et harem og har elsket med 1502 kvinner. Han er inne til en 10-dagers behandling på Micklers mentale sykehus, hvor Micklers oppgave er å bestemme hvorvidt den unge mannen kan slippes ut. Tror han mannens historie, og om han ikke helt gjør det, er han i stand til å unngå at den påvirker ham?
Jeremy Levens regidebut Don Juan DeMarco er en sjarmerende og vågal film, som først og fremst må tolkes som en hyllest til kjærligheten selv. Den hengir seg til romantikken og setter realismen på avstand på samme måte som tittelkarakteren i filmen gjør det. Det er en film som er i stand til å vekke følelser, og slukke andre - og resultatet blir et helhetsinntrykk som er vanskelig å plassere. Johnny Depp og Marlon Brando er skuespillerparet som filmen legger mye av sin tillit til. Depp er strålende plassert i en rolle som har likhetstrekk til en rekke av rollene han har gjort tidligere. Han viser frem deler av sjelen til Alex i Arizona Dream og mystikken til Ed i Ed Wood. På visse stadier er det Depp alene som holder denne filmen oppe. For det finnes sekvenser hvor filmens mening og idealer flyter utover til å bli intetbetydende. Som da det går opp for Dr. Mickler og tilskuerne at Don Juan slett ikke var født i Mexico, men i New York, og mye av den fabelaktige historien avsløres som oppspinn. På dette punkt mister Don Juan-karakteren mye av sin substans og styrke, men Depp er i stand til å fortsatt holde drømmene i live hos Brando og oss selv. Hvor Don Juan DeMarco egentlig fører oss kan også tidvis være vanskelig å få fatt i, men så lenge man har en overordnet oppfatning om at filmen er en hyllest til kjærligheten, så kan man få mye godt ut av den. Manuset inneholder en håndfull sannhetens ord som - til tross for at enkelt kan oppfattes som banale - her gir en mening man ønsker å ta med seg. Depp skal ha mye av æren for måten han leverer disse på, men det er også svært imponerende hvordan karakteren hans er skrevet av regissør Leven. For selv om historien er ujevn og til tider mer slimete enn myk, er den svært ofte, og særlig i innledningen, forbløffende utopisk. Det finnes ting å hente i Don Juan DeMarco. Kanskje mer enn man innser ved filmens slutt. Og selv om den er mer imponerende og mer interessant som et mennesklig budskap enn som film, så klarer skuespillerne å forestille seg dens styrke som både. Brando har øyeblikk hvor han virker uinteressert og utelukkende spiller på teknikk, men han har også øyeblikk hvor han briljerer med magiske detaljer. Det viktige er at hans karakter i bunn og grunn er mer interessant enn Depp-karakteren. Det finnes tre måter å se filmen Don
Juan DeMarco på. Enten klarer man aldri å fordøye den. Man tar
den ikke inn, og ser den som mislykket og uinteressant. Den andre
muligheten er å tolke at filmen egentlig handler om Dr. Mickler, og er
en film om en mann som ved sin pensjonering innser at han må dyrke kjærligheten
for å holde den i live. Eller man kan se den som Johnny Depps
forlokkelse av tilskueren - slik Don Juan forlokker sine kvinner eller
doktoren i filmen. Man kan finne glede i denne filmen ved å simpelthen
hengi seg selv til Don Juan i halvannen time. En litt vagere idé er at
Jeremy Levens egentlige hensikt med filmen var å teste tilskueren om
hvorvidt det fantes en Don Juan i ham. Hvorvidt du fant filmen vellykket
kan være svaret på denne testen. Og om du er kvinne, vil jeg tro du
har hatt nok med å ha blitt forført av talentfulle herr Depp i
halvannen time.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
