The House of the Spirits (1993)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Esteban Trueba	Jeremy Irons	½
Clara Del Valle Trueba	Meryl Streep	½
Ferula	Glenn Close
Blanca	Winona Ryder	½
Pedro	Antonio Banderas
Esteban Garcia	Vincent Gallo	½
Nivea	Vanessa Redgrave	½
Transito	Maria Conchita Alonso	½
Severo	Armin Mueller-Stahl	½

Handling/Kritikk

The House of the Spirits er en storslagen, pompøs film som har elementer gående for seg til å nå uante høyder, men som uheldigvis trår feil noen steder. Den er en (kanskje litt for) stjernespekket internasjonal filmproduksjon der Isabel Allendes berømte roman konverteres til filmmediet og dets muligheter. Og den er danske Bille August (Pelle Erobreren) sin første ikke-dansk produserte film.

Filmen er videlig kritisert for dens manglende evne til å gjengi det riktige etniske og kulturelte preget. Hovedgrunnen er neppe regissørens manglende forståelse for boken og dens latinske særegenheter, men at man følte avstanden fra Hollywood-stjernene Irons/Streep/Close og til det chilenske lokalsamfunnet var for stor. Men som medlem av et verdenshjørne som også er relativt sjelden portrettert av de nevnte stjerner og deres filmmakere, er vi her i Norge vant til å være på vakt for overtolkning av hårfargens tematiske betydning, og forhåpentligvis også forutinntatthet av idéen om hvordan vi ønsker å se eller oppleve et folkeslag eller en etninsk kultur. The House of the Spirit har fra start til slutt riktignok blitt påvirket av en lang rekke kulturer utenom det sør-amerikanske, og Hollywood-stjernene inkludert - men så er den også langt mer selvbevisst og tematisk utfoldende på personskildringsplan enn på et politisk og kulturelt plan.

Og det er nettopp her filmen går i en liten felle. For det er vanskelig å bestemme i hvilken grad filmen ønsker å presentere sitt politiske materiale for oss. Kanskje er filmen et portrett av et folk, eller kanskje er den et portrett av et knippe mennesker. Sannsynligvis er svaret begge deler, uten at noen virkelig var sikre på når, hva og hvordan. Faktum er i alle fall at man enkelt kan velge bort tolkningen av budskap på et politisk plan, og kun innta de gjennomgående håndfaste menneskeskildringene som presenteres her. Det er ikke dermed sagt at det narrative som omhandler det politiske og kulturelle er svakt, langt heller at dette er tematisk ufokusert. Men det fjerner ikke det faktum at som en dramatisk menneskeskildring er The House of the Spirits en enestående film.

Amerikanere, briter, spanjoler og polakker besetter de chilenske karakterene, og gjør i stor grad gode prestasjoner. Bare Meryl Streep er tidvis distansert og feilplassert, mens Jeremy Irons gjør en fantastisk jobb, især med karakterens aldringsprossess. Estebans æregjerrighet og ømfintlighet tydeliggjøres av Irons uten at vi engang sender våre tanker tilbake til Isle og Wight. Som hans søster Ferula er Glenn Close også (og nok en gang) svært intens og dyptpløyende. Hun er hovedprojektor for filmens glimrende seksuelle tematisering, og på dette plan er Close-karakteren også den mest interessante. Hennes uvisse legning, samt Estebans seksuelle ubevissthet granskes inngående og markerer en av filmens største styrker.

Som datteren Blanca makter Winona Ryder å komme opp med noe av den glødende selvstendigheten som linker Blancas generasjon til dagens generasjon X (som Ryder er et selverklert medlem av). Hennes oppriktighet og utilslørte intelligens bare eventyrliggjør hennes alder på 22 år. Ryders kjærlighetsinteresse er Antonio Banderas - den eneste latinske i de større rollene - uten at dette gjør prestasjonen hans mer preget av verken den etniske aggresjonen eller fremtrednen, slik det har blitt etterlyst. Dette er dog hva Vincent Gallo ettertrykkelig kommer opp med i en rolle som vekker ettertanke.

The House of the Spirits er et velskrevet, velspilt og kraftfylt drama som foreller en interessant og tidsomfattende historie - både på et psykologisk og politisk plan. Bille Augusts påvirkning har dog ikke etterlatt en enhetlig form og ei heller en enhetlig tematisk vinkling. Dette illustreres kanskje aller best gjennom de overnaturlige egenskapene til Clara som man egentlig aldri greier å plassere til tross for hyppige introduksjoner. Altfor lite av Clara-karakteren - og aldri de telepatiske evnene - får innpass til det tematiske innholdet, og summerer dermed opp The House of the Spirits som storfilmen med de vesentlige 'missing links'.

Sitater

Esteban Trueba til Ferula Trueba under badminton-spillet:
"Oh dear, oh dear. Do you have to play in a hat?"

Esteban Trueba til Satigny:
"I'm offering you what you've always been after - my money, just so that my grandchild can bear your idiotic name."