|
|
I Kina spiser de hunde (1999)
Dansk film har hatt en fin medgangsbølge på 90-tallet, og Kim Bodnia har stått som bølgens mest sentrale skikkelse. Det begynte med Ole Bornedals kreative Nattevagten i 1994 og fortsatte med de mørke voldsfilmene Pusher (1996) og Bleeder (1998). I Lasse Spang Olsens voldskomedie I Kina spiser de hunde finner vi Bodnia i en morsom karikatur av alle disse rollene, som den utilnærmelige og uovervinnelige hobbygangsteren Harald. En noe blek Dejan Cucic er Haralds smått nevrotiske bror, som havner i alle mulige bisarre situasjoner som han trenger hjelp av Harald og hans disipler for å komme seg ut av. Det hele er tydelig Tarantino-inspirert, og Anders Thomas Jensens morsomme manus kommer til sin rett under Olsens ambisiøse regi. Bodnia står støtt som et fjell uten å briljere, og sammen med sine kompanjonger danser han seg gjennom stadig mer bisarre kriminelle situasjoner. Rollefigurenes naive selvtillit er både morsom og velpoengtert. Dette er en film som mer leker med mennesketyper og miljøskildringer enn den er samfunnskritisk tungtveiende. Fortellerformen er godt levert av Olsen, som lager enkel underholdning pakket inn i en veldreid og kreativ filmform. Et godt eksempel på at relativt enkel film kan være god film – og ha sin kunstneriske integritet i behold. |