|
|
|
|
 |
Love Affair (1994)
Warren Beatty produserte denne romantiske hyllesten til Hollywoods 'Golden Age'. En film som ønsker å fremstå som lekende og lystig, men som samtidig ønsker å vise folk at det i tillegg til kvinner med ishakker, også fortsatt finnes romantiske og kjærlige kvinner. Men så altfor imponerende blir det ikke. Beatty, i bare sin fjerde rolle siden Reds i 1981, ville vært mer gledelig i filmer der hans 57 år ble akseptert, og ikke forsøkt stukket unna ved hjelp av stadig soft-fokus-fotografering. For han har fortsatt sin ubestridte sjarme inntakt, og han finner fort tonen med Annette Bening - hvilket kan ha grunner utover deres skuespillerevner. Og så er det også scenene de to har i sammen som fungerer best. I tillegg, selvfølgelig, til Katharine Hepburns lille gledelige opptreden, og hennes etter hvert så narrativt viktige forhold til Bening-karakteren. Mye av Love Affairs styrke ligger på hvorvidt man tar seg tid til å la kjærligheten mellom Bening og Beatty 'modne' på skjermen. Dette blir i stor grad tatt hensyn til, men så kommer filmens usedvanlig mange distraherende elementer inn i bildet. Det første av disse er naturligvis klippingen, av Robert C. Jones, som er utilgivelig forstyrrende. Urytmisk og uføyelig hakker det opp Ennio Morricones arrangement og Conrad L. Halls vakre foto. Det andre er regissørens manglende hensyn til tilskueren. Sjelden blir utviklingslinjer kastet, men alt for ofte dukker de opp helt umotivert og blir nok en forstyrrende faktor. Resultatet blir at mye av den romantiske stemningen blir erstattet med hva jeg kaller 'filmatisk støy'. Tilbake finnes i alle fall forholdet mellom
Mike og Terry, som er et av ekte kjærlighet, og som ikke lider
av sin selvfølgelige utvikling. Snarere tvert i mot faktisk. Love
Affair kunne profittert på en langt mer konvensjonell
avslutning. Skal man lage en hyllest til Hollywoods 'Golden Age',
kan man like gjerne gjøre det helhjertet.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
