|
|
|
|
 |
Me, Myself & Irene
(2000)
Peter og Bobby Farrelly er to av de mest engasjerte og idealistiske komedieskaperne i den amerikanske filmindustrien. De er utvilsomt karer med forståelse for mange av filmmediets muligheter, og de har sin egen meget konsise form for humor. Tidvis dukker denne humoren opp til eksplosivt god effekt i deres nyeste film, Me, Myself & Irene, og i disse øyeblikkene finnes det ikke mange mer gapskrattende filmøyeblikk i de seneste årene. Riktignok er humoren meget banal og toalettskål-aktig, men Jim Carrey kan gjøre det meste ustyrtlig morsomt dersom rammebetingelsene er til stede. Og problemet med Me, Myself & Irene er ikke at humoren er barnslig, eller at Jim Carrey er oppbrukt eller noen andre lignende, populistiske grunner. For det hele virker innledningsvis å kunne fremstå som en like gjennomgående interessant film som Kingpin (som forøvrig ble svekket av en anelse gal vinkling). Kingpin var, og er fortsatt, den dramatisk mest interessante filmen Farrelly-brødrene har kommet opp med. Dumb & Dumber og There's Something About Mary er de typiske 'crazy-komediene'. Me, Myself & Irene forsøker seg på mer dybde. Et godt forsøk, om ikke annet. Men Farrelly'enes stadige harselering av minoriteter og svake personligheter er en gamblende form for humor. De to frittalende brødrene har begrunnet denne fokuseringen med den hyklerske tendensen at amerikansk film (og showbiz generelt) for en hver pris skal være politisk korrekt. Men at man ønsker å poengtere dette ved å lage en film som er representant for det motsatte, skaper ikke automatisk en god film. En rekke dårlige karakterer skapes i så måte: Carrey-karakterens tre mørkhudede sønner er overvektige genier med de edleste hjerter man kan tenke seg. Karakterene er tilsynelatende originale, men likevel trøstesløst stereotype. De er kun satt sammen av klisjéer. Dialogen deres er frisk i form av ordvalg, men fullstendig uinteressant og uoriginal som en del av manuset. Så har vi naturligvis Whitey, hvis hele eksistens og funksjon i manuset er basert på hans defekt (pigmentmangel), og hvis grunnlag for å følge Carreys utflukter er fullstendig fraværende. Det sistnevnte kan i stor grad også sies om Zellweger-karakteren, da naturligvis bortsett fra at hun er en kjærlighetsinteresse. Og Carrey/Zellweger-forholdet er søtt som få, men bærer ikke særlige andre frukter enn de ganske sentimentale. Me, Myself & Irene er en triviell og banal fortelling, som hviler på sine filmpolitisk tvilsomme karakterer (som dessverre fremstår mer stereotype enn ytterligående), på Carreys gummikropp og, i denne sammenheng, interessante karakter. Karakter er riktignok ikke særlig velskrevet, men Carrey gjør likefullt den schizofrene delen av det hele morsomt. Og dette er hva som redder filmen; de morsomme øyeblikkene. Ofte er disse virkelig forfriskende, og grunnleggende morsomme, og da glemmer vi å legge for mye tanke til grunn for vurderingen av filmens helhet. Carrey har noen vanvittige øyeblikk, som da han forsøker å urinere etter sex, da han sliter med tørr munn på politistasjonen, eller da han forsøker å ta livet av ei påkjørt ku. Øyeblikkene er flere, og Carreys fysiske utskeielser er ikke oppbrukt selv om man har sett ham før. Hans energiske fremtreden, og helhjertede oppvisninger er mye av beholdningen for mannen. Han er en stor komiker, og en sjeldenhet på en rekke områder. Dessverre er ikke Farrelly-brødrenes jobb i denne filmen like stor kunst, noe Chris Cooper (fantastisk i sin rolle i American Beauty noen måneder tidligere) ser ut til å ha vært klar over dette. |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
