|
|
One Hour Photo (2002)
Robin Williams' strålende arbeid er det meste av beholdningen i denne stilistisk lekre, men tematisk ufokuserte filmen. Sy er usedvanlig interessant; hans naturlige mystikk gjør ham truende og dunkel, mens hans vennlige, ynkelige fremtoning gir ham sympati fra rollefigurene rundt ham såvel som fra oss som ser på. Musikkvideomannen Mark Romanek regisserer med et utvilsomt talent for bildekomposisjoner og en behagelig narrativ tilnærming, men i form og hensikt er ikke One Hour Photo riktig sikker på hvor og hva den vil, og den klassiske horroraktige avslutningssekvensen på hotellet medbringer alt annet enn ønsket effekt. Diskusjonstemaet er hvordan sære personligheter kan bli oppfattet som truende, nettopp grunnet deres eiendommeligheter, uten at de trenger å være noe skumlere enn kreti og pleti, men når Romanek så inderlig ønsker å overføre dette paradokset med seg i filmens form, går det utover effekten som dramatisk potent vare. Ingenting kan dog frarøve Robin Williams den glitrende rolletolkningen og personifiseringen, i en type rolle som (i motsetning til Williams-erketyper fra filmer som Toys og Jumanji) han burde søke å bli tildelt oftere.
|