|
|
|
|
 |
Radio Flyer (1992)
Etter at deres far forsømmer sitt ansvar, tar moren, Mary, sønnene Mike og Bobby med på en reise tvers over det amerikanske kontinentet på leting etter en ny start. Moren er ulykkelig og guttene er det eneste hun har. Da hun treffer den sjarmerende Jack, føler hun igjen at livet smiler til henne, og guttene merker dette på moren. De er glad på hennes vegne og de er glad for at de endelig har slått rot da de flytter inn nytt hus. Under en fisketur rapper Jack (kalt "the King" av guttene) til yngstemann Bobby da guttene ryker fiskesnøret på stanga. Dette brenner seg fast i begge guttene, men de sier ingenting til sin mor fordi de ser hun er lykkelig med The King. Etter hvert får Bobby merke The King sine slag oftere og oftere. De to brødrene har ingen å snakke med andre enn hverandre, og Mike merker på Bobby at han ubevisst sitter inne med en løsning på problemene...
Det finnes kun én liten svakhet med Richard Donners Radio Flyer: Den kan misforstås - og blir hyppig gjort sådan etter hva jeg erfarer. Grunnen til dette er i hovedsak de forventninger man sitter med før en film. Disse forventningene er bygget opp gjennom opplevelse av en lang rekke andre filmer som vi tilskuere har sett gjennom tiden. Derfor er det viktig å akseptere, før man går og ser den, at Radio Flyer er annerledes. Spørsmålet du stiller er: Hva er den annerledes enn? Og på hvilken måte? Radio Flyer er en film om barn, med en handling helhetlig sett fra barns synsvinkel. Det finnes flere filmer som har dette utgangspunktet. For eksempel Richie Rich eller et bedre eksempel; den nylige Jakten på Nyresteinen. Forskjellen er at Radio Flyer ikke er beregnet for et publikum av de aller yngste. Ungdom kan ha meget god utbytte av denne filmen, og et voksent publikum i høy grad. Men det er viktig å ha for seg at dette ikke er en barnefilm. Det er også lett (dersom man misforstår filmen) å kritisere dens avslutning, der Donner lar fantasien avgjøre et så viktig problem som filmen debatterer. I tillegg vil mange stille seg kritisk til hvordan Radio Flyer veksler hyppig mellom Mike og Bobbys lystige stunder sammen og The Kings mishandling av Bobby. Disse to poengene er nettopp med på å gjøre Radio Flyer til den inngående, komplette og følelsesbevisste filmen den er. Når man kritiserer denne filmen for det jeg har nevnt ovenfor har man simpelthen gått i den fellen å tolke filmen fra en voksen synsvinkel (hvilket jo er rimelig nok). Fordi Mike og Bobbys hverdag er så tøff og uutholdelig, er deres egen fantasi det eneste man kan ty til for å løse problemene sine. Det er nettopp dette barn gjør i håpløse situasjoner. De er ikke modne nok til å gå på politistasjonen, stelle seg opp i sin lille person og si: "Jeg vil gjerne få anmelde barnemishandling". Heller ikke kan de ta villmarksloven i egne hender å si: "Hånd for hånd, øye for øye!". Alle som har vært i et snev av en lignende situasjon som Mike og Bobby vet nøyaktig hva jeg snakker om. Jeg tror Radio Flyer for disse kan være en herlig film - et utbrudd om du vil. Bobby og Mike tar saken i egne hender slik som alle andre ville gjort, men fordi de er barn må de ty til sin egen fantasi. I den kan de skape illusjoner som de virkelig kan tro på når de voksnes verden viser seg å være uærlig, kjærlighetsløs og langt fra troverdig. Når Bobby kjører i vei i sin Radio Flyer, vet han at han vil klare å fly. Han vet han har løsningen på alle problemene. Hva som skjer med Bobby utfra en realistisk og fysisk synsvinkel er helt uvesentlig. Derfor tar Donner knekken på mange av filmens tilskuere, for han sier: "Irriterer du deg over denne slutten, forstår du ikke Bobby og Mike, og da kan du ha det så godt". Hvorfor er barnas vanskelige hverdag knyttet så nært opp til lek og glede? Vel, hva ville du gjort dersom din hverdag var som Bobby og Mike sin? Gravd deg lenger inn i det meningsløse ved å slutte å leke og slutte å være glad? Bobby og Mike klarer å se det lyse i livet hele tiden. Fordi de er barn, lever de for lek, lystighet og samhold. Brødrene vet de har hverandre, og når den voksne verden svikter dem, klarer de derfor å holde humøret oppe. Interessant er også Donners valg av kameravinkel på Jack/The King. Vi ser ikke hele ansiktet hans før i filmens avslutning. Hvorfor? Fordi for Bobby og Mike, er The King en mann uten ansikt, uten personlighet. Det eneste de forbinder med The King, er tortur og smerte. Om han er pen eller stygg har ingen betydning. Dette poenget blir ytterligere forsterket ved presentasjonen av bøffelen som diger og monsteraktig - men snill. Bobby er den eneste av guttene som blir mishandlet, men jeg snakker hele tiden om Bobby og Mike, fordi Mikes situasjon ikke er stort bedre enn lillebror sin. De fysiske smertene er ingenting imot de psykiske. Hva gjør det vel å velte med sykkelen? Eller å dette ned to meter fra et tre? Jo, det gjør vondt i kroppen, men det går jo over eller hva? Slagene fra The King er smerte som aldri går over, og de ville sitte igjen i begge guttene. Richard Donner er ikke ukjent med kassasuksesser. The Omen (1976), Superman (1978), Lethal Weapon (1987) og Maverick (1994) er filmer de fleste er kjent med. Ingen av disse er dårlige filmer, og dette beviser at han er en av de få som behersker de fleste genre. Fra grøsser og science-fiction, til action og western-komedie. Med Radio Flyer har han allikevel gjort sin beste film, og uten tvil hans livsverk i mine, og jeg ville tro også i hans, øyne. Det kan virke som om
skuespillerprestasjonene kommer helt i annen hånd, men de er
selve prikken over i-en. Richard Donner har et glimrende manus,
en glimrende innfallsvinkel og en meningsfylt film å regissere,
men han hadde ikke fått det samme resultatet uten Elijah Wood og
Joseph Mazzello. Å spille en liten gutt med store øyne er
trolig ikke så vanskelig dersom man har det rette utseende. Det
har Wood og Mazzello. Men det imponerende er måten de setter seg
inn i sine karakterer på. Det er skremmende hvor troverdig de
opptrer. Man skulle nesten tro at de hadde vært ute for en
lignende situasjon selv. 11-årige Wood gjør sin femte kinofilm,
mens 9-årige Mazzello er med i sin tredje. Det er vanskelig å
forstå hvordan de to unge skuespillerne kan portrettere
karakterene Mike og Bobby med slik innlevelse. Men løsningen
ligger sannsynligvis i det faktum at de er barn, og de kan
identifisere seg med Bobby og Mikes verden - om ikke deres
situasjon. Derfor spiller Wood og Mazzello i vei - like
bekymringsløst som Bobbys situasjon er da han tar av i sin egen,
fantastiske Radio Flyer.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
