|
|
|
|
 |
The Ring (2002)
At Gore Verbinskis The Ring er en spekulativ og kynisk grøsser, får så være. Om man har tyngde og kvalitet i bunnen, kan man være så kynisk man bare måtte ønske. Ikke en gang Hitchcock la skjul på at han var ute etter å styre tilskueren. Men The Ring har en rekke andre problemer som gjør at dette ikke virker slik vi tidvis tror det kommer til å gjøre. For forførende er det ingen tvil om at Verbinskis film er. Bildekomposisjonene er glimrende, tematikken smyger seg halvveis avslørt i bakgrunnen, og Verbinski er stilistisk en svært bevisst regissør (se Mouse Hunt). Men når man kommer under skallet på filmen, og flytter tankevirksomheten fra kjappklipte skremmebilder akkompagnert av hylende lyder fra diverse strykere, finner man en svært lite helhetlig historie som foreslår og antyder i hytt og pine. Sjelden har vel en film plantet så mange prop'er som ikke blir fulgt opp. Her er nemlig tilsynelatende motiverte fluer, neseblod, og telefoner som ringer av seg selv. Manuset, som er hentet fra en japansk bok og film, virker å ønske å inkludere så mange klassiske skrekkfilmidéer som mulig, uten å riktig vite hvordan det hele skal samspille. Både Naomi Watts (Mulholland Dr.) og Martin Henderson (den australske serien Home And Away) gjør engasjerende rolletolkninger, mens Brian Cox er gledelig i en liten rolle. David Dorfman, som Watts sønn derimot, har store problemer. Rollen hans blir tillagt en motivasjonsmessig tåpelighet som gjør hele utviklingslinjen som inkluderer den absurd, og da hjelper det ei heller mye at Dorfman spiller som en dårlig versjon av en av Culkin-guttene. The Ring er grøsseren man ønsker skal være bedre enn den er. Den er skremmende, men kun på svært filmteknisk måte. Vil du se en film som greier å være tematisk skremmende, så velg M. Night Shyamalans Signs (eller en annen av hans filmer, for dens saks skyld). En film som klarer å la en tagning gå i ti sekunder, og allikevel få den skremmende uten å legge på lyd som er så gyselig at den er sjokkerende i seg selv. The Ring har dog enkelte slike gode scener. En av dem er møtet mellom Watts-karakteren og en hest på en ferge. Men Verbinski klarer dessverre ikke å tildekke sine lite edle hensikter, og greier nok bare å skremme vannet av de av tilskuernes som ikke avslører ham. |
|||||||||||||||||||||||||||||||
 |
