|
|
|
|
 |
Stand By Me (1986)
" (…) et behagelig saktegående drama som tar for seg en tidsepoke og en generasjon med hengiven respekt og følsomhet"
Et fåtalls ganger i sin ellers så grøsserpregede karriere har Stephen King, en av verdens mest leste forfattere, tatt seg til å skrive drama. Mottakelsen av disse verkene har ofte vært preget av overraskelse og fraser som «at dette er skrevet av Stephen King, er ikke til å tro». Men disse verkene har bevist at Stephen King er en god forteller. En forteller som kan bry seg mindre om samfunnskritikk og modernistiske skrivemåter, men som er en mester til å skildre menneskeskjebner og karakterrelasjoner – enten det er i grøssere eller i drama som denne. Stand By Me ble laget like etter at filmverdenen virkelig hadde fått øynene opp for Stephen King – på et tidspunkt da flere av hans middelmådige grøssere ble filmatisert på lave budsjetter på løpende bånd. Mens den ynkelige Maximum Overdrive rullet over amerikanske lerreter uten særlig suksess, var Rob Reiners Stand By Me klar til utgivelse – med Kings navn godt skjult i undertekstene. Reiner skulle innledningsvis bare lese manuset for å gi sin mening, men ble så grepet at han satt seg til å lese Kings bok også. Resultatet ble at Reiner tok på seg regijobben. Filmen er en delvis biografisk beretning fra Kings barndom i Castle Rock i Maine. På spørsmål om hvor mye av den som er fra virkeligheten, skal King ha svar: «For å være ærlig er jeg en patologisk løgner, og jeg vet ikke hva som er sant og ikke. Men hvis noe ikke er sant, så skulle det vært det.» Stand By Me har en rekke elementer gående for seg – mange som et resultat av forfatterens gode karakterportretter. Dette er dog ingen drivende fortelling. Det er et behagelig saktegående drama som tar for seg en tidsepoke og en generasjon med hengiven respekt og følsomhet. Den forteller en ytre historie om hvordan fire gutter legger ut på en reise for å finne liket av en gutt på deres egen alder som har blitt påkjørt av toget. Motivet er å få se en død kropp, men på et dypere plan kanskje noe mer. Guttene drar på reisen for å oppleve verden, finne seg selv, komme seg ut av hjembyen og føle seg selvstendige. De er i ferd med å bli voksne. På en tid da «Brat pack»-filmene herjet på lerretene og skjermene, sto Stand By Me som en alternativ oppvekstfilm. En film om ungdomsårene, lagt til slutten av 50-tallet med stor nøyaktighet, som går dypt i sine unge karakterer. Wil Wheaton som Gordie Lachance er angivelig Kings alter-ego. En gutt med store evner, men hvis selvtillit er svekket av foreldrenes favorisering av den avdødde storebroren. I tillegg må Gordie hanskes sitt eget savn til broren, og han finner sin eneste trøst i vennen Chris Chambers (River Phoenix). Man kan ikke annet enn å nyte scenene mellom Phoenix og Wheaton. Kanskje gjøres opplevelsen ennå større i dag på grunn av den nostalgien som er knyttet til Phoenix, men hans talent skinner så sterkt at han enkelt bærer de dramatiske scenene. Også den i dag falmede Wil Wheaton var her en skuespiller med dybde, mens de to kameratene Feldman og O'Connell langt mer nøyer seg med å spille på sjarmen. Stand By Me er pakket med mange musikalske bidrag, et par virkelig spennende scener og ikke minst en herlig humor. Rob Reiner har mest sannsynlig mye av æren for det sistnevnte, og gjør at filmen egentlig aldri lider under mangelen på fortellermessig driv. Den er herlig i sin funksjon som et tilbakeblikk på en svunnen tid og en delvis svunnen amerikansk 50-talls småbykultur, som er blant de koseligste og oftest portretterte miljøer og tidsepoker på film. Copyright © 21.1.1998 F G Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
