Star Wars: Episode I - The Phantom Menace (1999)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Qui-Gon Jinn	Liam Neeson
Obi-Wan Kenobi	Ewan McGregor	½
Queen Amidala/Padmé Naberrie	Natalie Portman
Anakin Skywalker	Jake Lloyd	½
Senator Palpatine (Darth Sidious)	Ian McDiarmid	½
Shmi Skywalker	Pernilla August
Sio Bibble	Oliver Ford Davies	½
Captain Panaka	Hugh Quarshie	½
Jar Jar Binks	Ahmed Best	½
C-3PO	Anthony Daniels	½
R2-D2	Kenny Baker	½
Yoda	Frank Oz	½
Chancellor Finis Valorum	Terence Stamp	½
Sabé	Keira Knightley	½
Mace Windu	Samuel L. Jackson	½

Handling/Kritikk

Er man fullstendig isolert og uempatisk så kan Star Wars: Episode I - The Phantom Menace virke som en hvilken som helst annen sci-fi/katastrofe/action-film fra slutten av 90-tallet. Spesialeffektene florerer, datamaskinene er hyppig brukt i produksjonen, dialogen er tidvis banal, og det finnes alltids en eller annen merkelig fyr som har i oppgave å bable høl i hue på seeren (lytteren). Man kan se The Phantom Menace på denne måten, og få en særs middelmådig filmopplevelse. Men da glemmer man og ser bort i fra en god del.

George Lucas regisserte - noe han sjelden gjør lenger - uten å imponere nevneverdig med sitt arbeid i nettopp dette vervet. Lucas var banebrytende med filmformen så vel som med det kreative i Star Wars (1977). I The Phantom Menace blir vi ikke overrasket og tatt på kornet så ofte som ved orginalen. Det er ei heller så mange flagrante vittige scener av den typen man virkelig grøsser på ryggen av. Som når Alec Guinnes i Star Wars (1977) overbeviser en droid om at han ikke behøver legitimasjon, eller den herlige scenen når Wookie forsøker å overtale Harrison Ford om at han kan fly et skip, hvorpå Ford avfeier det hele - alt uten et ord. Dessverre får vi ikke like flust med slike scener i The Phantom Menace. Det hele blir litt mer storslagent, og av og til noe mindre interessant.

Men så kommer man til det som gjør The Phantom Menace like interessant som en hvilken som helst av de tre andre Star Wars-filmene som har kommet til nå. Det som gjør at det blir latterlig absurd å påstå at "historien til Lucas er tynn". For dette er jo en eneste diger historie. Og at alt var skrevet før noen av filmene ble laget, forstår man om man ser Star Wars (1977) snart etter man har sett The Phantom Menace. Og det er det som gjør det hele så utrolig interessant, og så ytterst strukturert. Sammenhengene, karakterutviklingene, karakterrelasjonene og definitiv; filmskaperens virkelige forståelse og kjennskap til historien sin. Det er dette som gjør Star Wars-filmene til noe helt annet enn all annen film. Der hvor en vanlig filmskaper leser et manus, blir trollbundet og setter i gang med filmproduksjon, har George Lucas levet og åndet for denne historien - denne virkelighetsflyktige verdenen - i godt over halve livet. Denne verdenen eksisterer så levende i Lucas sitt hode, at han er nødt til å greie å fortelle oss noe interessant om den.

Spesialeffektene er høyt prioritert, og selv om jeg gjerne skulle sett en noe mer variert vinkling til tider, så virker det som noe slikt er uoppnåelig i dagens Hollywood. Men ta med deg det gode ved effektene, og ta med deg det gode ved karakterene. Disse er like gode som aldri før. Liam Neeson erstatter Alec Guinnes til fulle, og selv om Ewan McGregor er noe skuffende, så har Lucas funnet et par unge perler til å spille hva som skal bli Luke Skywalkers foreldre. Natalie Portman i dronning-rollen er kanskje det største talentet blant de kvinnelige skuespillerne i hennes generasjon, mens Jake Lloyd er karismatisk og våken som Anakin Skywalker - kanskje den mest interessante karakteren av de alle. Karakteren som er den største grunnen til å følge med i de kommende filmene. Se også etter Terence Stamp og Pernilla August i særs gode bi-roller.

Copyright © 31.8.99 Fredrik Gunerius Fevang