|
|
|
|
 |
State of Grace (1990)
"Aller best er dog State of Grace gjennom sine velskrevne og velspilte karakterer"
Mafia-sjangeren er svært så godt utforsket i amerikansk film. Det er på dette feltet Al Pacino, Robert De Niro og Joe Pesci har tråkket rundt med Martin Scorsese bak kamera i årevis. Stort sett med suksess også. Det er derfor en film som denne, lagt til Hell's Kitchen i New York, fort kan bli oppskriftsmessig og forutsigbar. State of Grace er på sitt mest effektive der den også er mest overraskende, som i et knippe scener og et par relasjoner. Men ser man bort i fra det, og fra noen svært velspilte og interessante karakterer, er historien i bunn og grunn elementær. Den unge Spielberg-oppdagede regissøren Phil Joanou har riktignok greid å skape en stemningsfylt atmosfære rundt det hele. Hans dempede lyssetting fungerer i noen scener herlig, og han gjør en god jobb med å få frem miljøskildringen. Aller best er likevel State of Grace gjennom de velskrevne og velspilte karakterene. Sean Penn i hovedrollen har ikke all verdens av slingringsmonn i sin tolkning, og han får neppe brukt sine evner til det ytterste. Men ved hans side fortsetter Gary Oldman sin klatring mot stjernehimmelen i Hollywood. Oldman og Penn er to av de mest talentfulle skuespillerne i denne generasjonen, men her er det Oldman som er mest overbevisende. Han gir karakteren den uberegneligheten som gjør ham så interessant, og han gir sjela si i bytte. Ed Harris er også stødig, mens Rocky-coachen Burgess Meredith er eventyrlig i sin lille to-minutters rolle. Det er ikke noe revolusjonerende med State of Grace, og den byr først og fremst på karakterportretter og få moraliserende tverrgående tolkninger. Til gjengjeld er karakterene komplekse og troverdige, og det forråtnende miljøet er velskildret. At Ennio Morricones herlige bidrag på lydsporet forsterker det hele er det heller ingen tvil om. Copyright
© 30.8.99 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
