Swing Kids (1993)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Peter	Robert Sean Leonard	½
Thomas	Christian Bale
Arvid	Frank Whaley
Frau Muller	Barbara Hershey	½
Evey	Tushka Bergen	½
Willi	David Tom	½
(uncredited)	Kenneth Branagh

Handling

I nazismens Tyskland, er det en gruppe ungdommer som holder seg utenfor Hitler Jugend, og som velger å stå på egne ben. De elsket amerikanske filmer, britisk mote og swingmusikk. De holdt til i egne forbudte klubber hvor de danset og spilte, og de hånte de guttene som gikk inn i HJ. Da krigen kommer forandrer omstendighetene seg - nazistene blir sterkere, swing-guttene blir avslørte og guttene driftet fra hverandre...

Kritikk

Det er viktig når man ser Thomas Carters Swing Kids, at man oppfatter filmen som en hyllest til swing - mer en musikal enn et historisk dokument. For selv om filmens tidsmessige plassering fungerer, så kan man tidvis betvile hvilken moral som implisitt foreslås. Er man streng mot filmen, kan det hele bli en kvalmende opplevelse med amerikansk musikk sentralt i den sterkeste gruppen utenforstående i et Tyskland i oppløsning. Som om løsningen på den andre verdenskrig, og nazismens fall skulle være USA.

Når jeg så Swing Kids valgte jeg allikevel glatt å tolke det hele på en annen måte. For den er et herlig stykke hyllest til swing og en strålende karakterpresentasjon av tre kamerater og deres mentale utvikling. Svært viktig for filmens funksjon er også skuespillet - ledet av Robert Sean Leaonard, som gjorde sitt gjennombrudd i den altfor pompøse publikumssuksessen Dead Poets Society. Her i Swing Kids er han med sin fengslende opptreden sterkt delaktig til at filmen fungerer. Samspillet hans med de to andre svingguttene, Christian Bale og Frank Whaley er også imponerende. Bale er kanskje den mest allsidige unge skuespilleren for tiden (her legger han om aksenten og bytter ut sjarmen med en noe kulten karakter), mens Whaley er en naturlig outsider, og gjør det glimrende.

Swing Kids er klassisk fortellende, og den er flink til å kombinere oppmerksomheten mot musikken med den for nazisme og krig. Den er en noe tvilsom historie, som dog er godt fortalt, og som fungerer. Bare slutten blir litt for hollywoodisert, med en type oppblåst hjerteskjæring i slow-motion som minner om nevnte Dead Poets Society. Potensialet er dog upåklagelig, og til tross for å ikke være hundre prosent prikkfri, når den høydepunkter som fortjener ros.