|
|
The Texas Chainsaw Massacre (2003)
Nyversjonen av Tobe Hoopers kultklassiker er mer tro mot sin samtid enn den er mot 1974-versjonen, uten at det nødvendigvis er et argument verken for eller imot hvor virkningsfull den er. Hoopers film var stilistisk bevisst (og ikke helt blottet for selvironi), men likefullt både tam og lite granskende. Noe videre psykologisk interessant er ei heller tyske Michael Nispels versjon, men den er en teknisk og fortellermessig kompetent affære, tross manglende kreativitet. Det bør tas med i betraktningen at det ikke er første gang Hoopers fabel blir etterlignet, ettersom både en Hooper-regissert oppfølger fra 1986, en treer fra 1990 (med Viggo Mortensen), samt en nyinnspilling fra 1994 (med Renee Zellweger og Matthew McConaughy) finnes i arkivet. Spørsmålet blir derfor hvor friskt et pust denne filmen i det hele tatt hadde mulighet til å bli, men fullstendig blottet for verdi er den riktignok ikke. Det positive denne gangen er at bak Nispels plagsomt tidsriktige musikkvideo-produksjon ligger det et snev av selvhøytidelighet som skrekkfilmsjangeren så sårt trenger. Wes Cravens vesle genistrek Scream var på sin plass, men alle etterligningene den har avlet, har ikke bare ført godt med seg (noe den grusomme Scary Movie-serien eksemplifiserer). Derfor er nettopp The Texas Chainsaw Massacres seriøsitet til seg selv og eget tema forfriskende. Det samme kan ikke sies om filmens sterke bånd til sjangerkonvensjoner, og det er (nok en gang) påfallende å registrere øyeblikket de fem særegenhetsløse ungdommene slår over fra «normalmodus» til «grøssermodus». The Texas Chainsaw Massacre er på sitt friskeste i scenene med en høyst opplagt R. Lee Ermey, samt en liten håndfull vellykkede scener i kategorien «skrekk». Allikevel kan det ikke sies at vi har med noe annet å gjøre enn nok en film i undersjangeren «pene ungdommer roter seg bort i grusomheter». Den har (som originalen) en altfor dårlig utforsket tematisk kilde, og hengir seg (som originalen) i altfor stor grad til jakt/hyl-sekvenser. Resultatet blir i det store og hele mer gjennomsnittlig enn man skulle ønske, og når man da tar med i betraktningen at det hele er spunnet rundt en resirkulert idé, er det vanskelig å la seg imponere noe særlig.
|