|
Villmark (2003)
En av de mest positive følgene av Norsk Films fall er fremveksten av filmer som Villmark. Stilistisk bevisste filmer som har en klar idé om hva den vil gi sitt publikum. Pål Øie har regi i denne klassiske grøsseren, hvis forankring i urgamle norske sagn gir en gledelig sammensmeltning av moderne internasjonal filmform og norsk særegenhet. Manuset, av Øie og Christopher Grøndahl, er drivende og tidvis svært engasjerende, men filmen sliter med det gjennomgående problemet at rollefigurene mangler motivasjon. I tillegg til at det brukes for liten tid på en innledning som skal rettferdiggjøre villmarksturen i det hele tatt, er Bjørn Floberg-karakteren et motivasjonsmessig virvar fra start til slutt. Stavangerduoen Joner og Iversen Kanic er engasjerende og kompetente, og står i det hele tatt for brorparten av de vellykkede scenene i filmen, uten at de blir nevneverdig belønnet. Øies avslutningssekvens inneholder en velregissert kryssklipt skogsjaktscene som virker inspirert av både The Blair Witch Project, The Texas Chainsaw Massacre og Evil Dead. Grøssereffekten er god, men rollefigurene løper løpsk, og dessverre ikke bare på et narrativt plan. Oppnøstingen av Floberg-karakteren er en stor skuffelse, og filmens antydning i den siste scenen er i beste fall uinteressant. |