|
Volcano (1997)
Et eksempel på hvor dårlig påkostede, amerikanske kiosk-litteratur-filmer kan være, kommer i år fra Mick Jackson (The Bodyguard). Volcano, som filmen så oppfinnsomt har blitt kalt, kommer i tråd med nyoppblomstringen av katastrofefilmen de siste par årene. På samme måte som flaue filmer som Beyond the Poseidon Adventure (1979) og When Time Ran Out (1980) tok livet av den forrige store katastrofebølgen på 70-tallet, vil utvilsomt flere filmer av Volcano-klassen drepe den nåværende. Tommy Lee Jones har hovedrollen, og greier dermed det kunststykket å bidra til både en av årets dårligste såvel som en av årets beste filmer (Men in Black) i 1997. I Volcano er Jones så snill og god og redder så utrolige mange mennesker at man skulle tro han spiller Mike Roark for å gjøre opp for alle ugjerningene han har vært ansvarlig for som slemming tidligere. Ved sin side har han Anne Heche som vitenskapskvinnen som oppdager den snart utbruddklare vulkanen under Los Angeles by. Så langt er det hele greit nok, men herfra lager Jackson og hans menn sine egne fysiske lover, og ikke minst egne mennesketrekk som er så uegoistiske og gjennomgående sympatiske at det er nærliggende å tro at kommunismen i Jacksons verden er en blå politisk retning plassert langt til høyre på skalaen. Volcano er en film med en så til de grader lykkelig slutt at man trygt kan si den begynner allerede etter 25 minutter. Den neste timen blir en ren parademars mot trygghet fra vulkanen - som dermed ikke virker det minste farlig. Det eneste den ser ut til å gjøre med folk, er å gi dem en så sterk indre vilje at en mann med bena godt plantet i lava er i stand til å kaste mannen han bærer i sine armer flere meter og inn på sikker grunn. En slik handling tyder på intet annet enn at den tilstanden mannen i lava er i ferd med å oppnå, er mer i retning av buddhistisk nirvana enn den mer jordiske døden vi kjenner til. For øvrig et interessant implisitt budskap, dersom det hadde vært meningen fra filmskapernes side. Resten av filmen går ut på en redningsaksjon så fantastisk at vi blir opplyst på slutten av filmen at kun 100 mennesker mistet livet da tidenes største vulkan dundret opp midt i Los Angeles og puffet lava gjennom hele byen. Så kommer helten vår på en idé for å avskjære vulkanen (så utrolig at man skulle tro den bare kunne gjennomføres på film) - og dermed redder han resten av befolkningen - som allikevel neppe hadde blitt tatt av den "snille" vulkanen. En diger dose selvironi og satirisk
vinkling kunne muligens ha rettet opp deler av inntrykket, men den gang
ei fra Hollywoods søppelkasse. Liker du den typen historier jeg beskrev
i forrige avsnitt, kan du entet dra å se Volcano, eller du kan
besøke nærmeste barnehage og høre hvilke lignende historier fantasien
til barna der kan komme opp med.
|