|
|
|
|
 |
Fearless (1993)
Peter Weirs Fearless var en av de store overraskelsene i filmåret 1993. En film som utforsker eksistensialisme på et nivå ganske utenfor realisme, og som kun er ute etter én ting: å rettferdiggjøre sitt portrett av hovedpersonen Max Klein. Klein er en av passasjerene ved et rutefly fra San Fransisco. Han har flyskrekk og er ikke den i verden som tenker minst på seg selv og sitt. Så får flyet enorme problemer rett etter take-off, og panikken sprer seg i kabinen. Max er også panisk, men kun inntil et bestemt punkt hvor all hans frykt opphører. Han føler seg mer tilfeds enn noen sinne - i en slags drømmetilstand. Han er ikke redd for å dø selv om han vet at flyet straks kommer til å krasje, og han setter seg ved siden av en gutt som sitter alene og er svært redd. Flyet krasjer, og Max overlever. Umiddelbart setter han i gang sitt stadig mer gryende ønske om å redde folk fra elendigheten. Tittelen er betegnelsen på tilstanden Max befinner seg i, og filmen er ute i ærendet å fortellet historien om ham. Eksplisitt ønsker den forståelse for Max sin oppførsel, mens på det implisitte plan er det langt mer eksistensielle spørsmål som tas opp. Fearless foreslår at Max Klein gjennom frykten han en gang følte har kommet inn i en sjokktilstand som fortoner seg som et slags nirvana. Vitenskapen sier at mennesket kun benytter seg av omlag 10% av hjernekapasiteten. Fearless presenterer en karakter som muligens overstiger dette anslaget, og ikke på den konvensjonelle filmatiske måten som beretter om individer med enorm hukommelse eller kunnskaper. Max Klein har ingen av delene, men hans eksistens er på et annet nivå og på andre premisser enn for det vanlige mennesket. Regissøren er Peter Weir. En australiener med publikumssuksesser som Witness (1985) og Dead Poets Society (1989) på samvittigheten. Weir har alltid vært opptatt av menneskesinnet, og de forandringer som kan finne sted der, men han har ikke alltid vært like flink til å treffe spikeren så godt på hodet som her. For det Fearless virkelig er i stand til, er å nå frem til den vanlige mann med sitt noe høytsvevende budskap. En rekke filmer setter hjernen i enorm sving mens filmen pågår, men skaper få impulser etterpå. Fearless er den rake motsetningen. Underveis har vi mer enn nok med å følge Max i hans nye liv. Hans problemer med kona Laura, hans kjærlighet til de andre overlevende fra flyulykken, med Carla Rodriguez især. Etterpå bidrar Fearless til å sette igang tanker hos tilskueren. Sunne tanker, men svært så vanskelige. Fearless er det nærmeste amerikansk film noen gang kommer buddhisme. I rollen som Max Klein finner vi Jeff Bridges. Denne engasjerende skuespilleren som på 70- og 80-tallet briljerte i såkalte 'offbeat'-roller, og som i de senere år har blitt noe undervurdert. Bridges besetter den sjeldne skuespillerkombinasjon av en dyp følsomhet og et røft ytre image, og han er idéell i rollen som Max Klein. Han lokkes ikke til de billige løsningene, men kjører løpet ut med rollen. Bridges sliter Klein igjennom all frustrasjonen og fremmedgjøringen, og gjør en glimrende jobb med å lære ham selv å kjenne igjen. Bridges' beste scener er de han har sammen med filmens andre stjerneskudd, Rosie Perez fra White Men Can't Jump. De to skaper en ganske så sjelden blyg sjarme dem i mellom, og i noen av scenene de har sammen blir man tilbøyelig til å tro at Weir har lusket på lur med kameraet idét Bridges og Perez har hatt en liten 'off-screen'-romanse. Så har vi naturligvis Tom Hulce, John Turturro og Benicio Del Toro som tre egoistiske representanter for menneskeheten slik vi kjenner den best, og som det klare motstykket til Max Klein og hans tilværelse. Fearless mobber disse karakterene, men aldri i så stor grad at man svartmaler menneskeheten. Snarere tvert om bidrar den meget eksponerte lyssetting til at Fearless ikke er den tradisjonelle fordømmelse av oss selv og vår egen tid, men en nærmest religiøs lengsel til noe man tror kan komme. Copyright © 2.3.98 F G Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
