|
|
|
|
 |
Hercules (1997)
Gudeparet Zevs og Hera har fått en sønn, og feirer begivenheten på Olympen. Det hersker glede og festivitas, og dåpsgaven til lille Hercules er hesten Pegasus. Den eneste som ikke er glad er den onde guden Hades. Hercules' fødsel svekker mulighetene hans til å ta over universet, og han planlegger en ond kidnapping for så å ta livet av Hercules. Hjelperne hans skal utføre udåden, men de mislykkes uten at Hades vet om det. Istedet havner Hercules nede på jorden hos et foreldreløst par. Her opplever han saker og ting med sine uvanlige evner…
Årets Disney-satsning heter Hercules, og bringer omsider verdens største underholdningskonsern til gresk mytologi. Ganske merkelig er det at Hercules ikke har vært kjerne for oppmerksomhet for Disney-konsernet tideligere. For Hercules på film har langt på vei vært et endeløst, middelmådig italiensk prosjekt. Dette begynte på 60-tallet og fortsatte med en rekke filmer av forskjellig vinkling. Den eneste gang amerikanerne forsøkte seg på en Hercules-film var den svært lite dramatiske tåpen Hercules in New York (1970) - forøvrig Arnold Schwarzeneggers debutfilm. Når den legendariske guden for første gang animeres, er det naturligvis med brask og bram i effekt av å være en påkostet Disney. Hercules er gjort pen men markert, og det merkes et fravær av de søte og runde tegningene som man kunne se blant annet i The Lion King (1994). Den narrative oppbygningen er ikke tilpasset den legendariske historien - det motsatte er nærmest tilfellet. Hercules bærer beklageligvis litt for mye preg av å tro at den skal konkurere med 90-tallets mest oppfarende action. Det finnes en kampscene med den mangehodede dragen som dyrker litt for mye visualitet for dennes skyld, og litt for lite moral slik gamle Walt ville likt det. Forøvrig er moralen ikke noe problem. Disney-film setter denne alltid i første rekke, så også denne gang. Men det er noe livløst og mekanisk ved den, til tross for den sedvanlige projiseringen av god og ond, og om viktigheten av å finne seg selv. Det finnes dog et knippe velkarikerte karakterer. Dannt DeVitos Phil (Filoketes) er strålende, og Hades kommer til liv ene og alene av James Woods' strålende engasjement. Disney bruker alltid mye krefter på å utarbeide en god 'bad guy', og Woods er i stand til å ta opp kampen med Jeremy Irons-figuren fra The Lion King. Hercules forteller den engasjerende og klassiske historien om den lille guden Hercules sitt liv på jorden på en trofast måte. Men forsøket på å kombinere gammelt og nytt er ikke like vellykket som på det beste. Filmen er ujevn og bruker litt for mye tid på tannrike monstre og litt for lite tid på det dramatiske. Kanskje er det på grunn av den høye standaren Disney-filmer har satt, at man lar seg skuffe. For det er aldri snakk om formmessig feilskjær eller middelmådig forseggjøring. Hercules er foregangsfigur for animasjonsfilm, men ingen enestående markedsføring for den greske myten. Copyright © 20.1.98 F G Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
