|
Interview With the Vampire (1994)
Journalisten Daniel Malloy treffer på den tilsynelatende unge Louis Pointe du Lac, som i et intervju forteller om sin 200 år gamle historie som vampyr. Han forteller om sitt forhold til den styrende Lestat, til den sorgfylte Armand og til den frustrerte Claudia - og han forteller om sitt miserable liv
Phillippe Rousselots poetiske fotografering, og Dante Ferrettis elegante produksjonsdesign gjør Interview With the Vampire til en opplevelse, langt mer estetisk enn spennende - hvilket forblir dens største problem tvers igjennom. For det finnes svært mye interessant i Neil Jordans film. Deriblant Tom Cruise i hovedrollen som Lestat. Da hans medvirkning ble kjent, var misnøyen stor. Både blant fans av Anne Rice-boken, men også av Rice selv. Hun skrev "Interview With The Vampire" på 70-tallet, og filmatiseringen var etterlengtet, men ikke så etterlengtet at hun var villig til å se 'pusekatten' Cruise i hovedrollen. Mange ønsket Daniel Day-Lewis, og svært få ønsket Tom Cruise, men Cruise ble det. Resultatet bør kunne stoppe munnen på de som ytret seg, og overraske de som tross alt holdt munn. For Cruise er en av filmens store beholdninger. Ikke bare makter han å bevege seg fra sitt amerikanske jeg (om ikke helt til England, så i alle fall et stykke ut i Atlanteren), men mest imponerende er kanskje hvordan hans utseende ofte minner mer om Max Schreck enn 80-tallets store Hollywood-sjarmør. Cruise-karakteren Lestat er den av vampyrene som greier å undergrave sin tungsindighet best, men også han er et portrett av vampyrer som tvers igjennom fortapte og sørgelige skapninger. Dette, best portrettert av Brad Pitt gjennom Louis Pointe du Lac, er Interview With The Vampire sin aller sterkeste side - og essensielle tema. Der mange filmer har uomtenksomt fremstilt vampyren nærmest som en lystmorder, har et fåtalls filmer profittert på å ransake vampyrens samvittighet ved hjelp av det faktum at vampyren må ha blod for å leve - den drikker ikke blod for nytelsens skyld. Murnaus Nosferatu (1922) gjorde det, Coppolas Bram Stoker's Dracula (1992) gjorde det, og Interview With The Vampire gjør det til sitt mest sentrale tema. Et annet svært interessant aspekt som profileres er det nærstående båndet mellom vampyrisme og sex. Uten en eneste uttrykkelig scene, finnes en rekke hint til at seksuelle begjær, hetero- eller homoseksuelle, opptar vampyrene ustanselig. Det finnes flere scener som foreslår en tenning mellom Cruise og Pitt, mellom Pitt og Banderas og ikke minst, mellom Pitt og Dunst. Sistnevnte, som var så herlig i Armstrongs Little Women tidligere i 1994, har en av de mest komplekse rollene i filmen. Hun spiller barnevampyren, som til tross for at hun er fanget i barnekroppen, modnes til sinns og opplever frustrasjon. Unge Dunst greier til tider å få frem noe av denne frustrasjonen til perfeksjon. Interview With The Vampire har blitt slaktet og hyllet av ulike kritikere, men fortjener egentlig ingen av delene. Den stopper tilskuerens engasjement ved sin mangel på narrativ fremdrift. Filmen forteller langt mer om vampyrisme som fenomen enn den forteller om spennende hendelser - hvilket den som grøsser hadde tjent på. Filmen hadde også tjent på å bygge opp til et klimaks, hvilket aldri forekommer. Og avslutningen, som egentlig ikke finnes, er erstattet av Lestats tilbakekomst - hvilket er litt for banalt etter at filmen i to timer har vektlagt helt andre verdier enn 'monster spretter opp bak ryggen din'-prinsippet. Interview With The Vampire har
mye styrke i seg på et tematisk plan, og er som sagt en svært estetisk
opplevelse. Men på begge disse områder overgås den av
Bram
Stoker's Dracula, og da taler alt annet av filmatiske verdier
til at du bør velge Coppolas film først.
|