|
|
|
|
 |
Mystic River (2003)
Det virker ikke som noen tilfeldighet at Clint Eastwoods og Sean Penns veier møtes. Som skuespillere er de ofte fåmælte "lonere" med følelsesmessige begrensninger. Som regissører er de tålmodige (tidvis poetiske) granskere av menneskeskjebner og belastede miljøer. I Mystic River inntar de hver sin av disse rollene. Og som vanlig er hengivenheten og respekten for menneskene de portretterer fremtredende. Jeg sier menneskene snarere enn rollefigurene, for det er den menneskelige siden Eastwood er ute etter. Og de tre hovedpersonene er, ikke overraskende, alle interessante, men samtidig merkelig statiske. Eastwood er ute etter å diskutere deres fortapelse og håpløshet, men forveksler i stedet dette med karakterer med manglende vitalitet, refleksjoner og empati. De er ikke éndimensjonale, bare begrensede. Dette til forskjell fra det freudianske mentale handikappet de tilsynelatende skal være rammet av. Mystic River vil også være en thriller, noe den har problemer med å kombinere med sitt mer poetiske dramatiske ærend. Spenningen er først og fremst knyttet til Tim Robbins-karakteren. Den er både velspilt og kompleks, men handler (eller handler ikke) pinlig ofte i henhold til Eastwoods overivrige hensyn til spenningsbevaring. Scenen ved tittelelven (som har så mye potensial i seg) blir med dette delvis sløst bort. Mystic River er en omstendelig, ufokusert, men interessant film som dessverre lider under uklar regi. Eastwood gjør i det minste et ærlig forsøk, hvilket ikke lenger er noen selvfølge i filmbyen, men han mangler den raffinerte balansegangen han tidvis fremviser (The Bridges of Madison County), og som nettopp Sean Penn har gjort til sitt varemerke som filmskaper (The Indian Runner, The Crossing Guard). Penn gjør en god innsats foran kamera, dog milevis unna sitt arbeid i sitt forrige samarbeid med medspiller Tim Robbins, Dead Man Walking. Kanskje han i tillegg burde gitt den aldrende helten i regissørstolen en hjelpende hånd.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
