|
|
|
|
 |
Primal Fear (1996)
Review (Norwegian) Av og til kommer man over rettsakfilmer kamuflert som thrillere - en variant som sjelden lykkes. Primal Fear, derimot, er en thriller kamuflert som en rettsakfilm - en formular som viser seg å være overraskende appellerende. Richard Gere spiller Martin Vail, den skruppelløse forsvarsadvokaten som ikke bryr seg om moral eller sannhet for å få sine klienter frikjent. Han er en av de beste i bransjen, og også meget populær. Når den svært anerkjente og respekterte erkebiskopen i byen blir brutalt myrdet, og den 19-åriger korgutten Aaron Stampler blir pågrepet, er ikke Martin i tvil om at han vil ha saken. Den faglige utfordringen blir like stor som han regnet med, men den følelsesmessige blir langt større, idet både Aaron og påtalemyndighetenes advokat (eks-kjæresten Janet Venable) kommer nærmere inn på ham enn han er vant med. Dog utelukkende markedsført som en Richard Gere-film er Primal Fear like mye en fortelling om Aaron Stampler, spilt av Edward Norton. Hadde Norton hatt noen år på samvittigheten i bransjen da filmen ble laget, ville den nok vært profilert på en ganske annen måte. For Primal Fear er ikke noen typisk A4-thriller, men snarere et nyansert portrett av både det juridiske innholdet i rettsaken og de interessante hovedpersonene. Protagonisten, Martin Vail, blir gitt troverdighet og dybde av en svært inspirert Richard Gere. Den ofte statiske Gere beviser her at han langt fra er blottet for talent når han velger å ta det frem. Talent er også en passende beskrivelse av hans motspiller, Edward Norton, som slo igjennom dette året med The People vs. Larry Flynt og Everyone Says I Love You. I rollen som Aaron Stampler er han Primal Fears mest verdifulle kort. Nortons fantastisk detaljerte og enigmatiske portrett er unikt, og overskygger det faktum at Norton-karakterens kompleksitet tidvis går på bekostning av menneskligheten. En aldri så liten sjangermessig svakhet filmen har. Allikevel er det en mengde gledeligheter ved Primal Fear som er nær ved å sende den til himmels. Vi får ingen billige løsninger i rettsalen, slik mange av denne typen filmer har en tendens til å gi oss. Det nyanserte i dette er en av filmens sterkeste sider. Den politiske vinklingen er mindre virkningsfull på et samfunnskritisk nivå, men funker til å bygge opp under historien. Allikevel er det Aaron Stampler og hans forhold til Gere-karakteren som forblir det sentrale i Primal Fear. Og det meste av denne utviklingslinjen er dirrende effektiv – eller rent sagt banebrytende. Så banebrytende at filmen klarer å komme ganske så helskinnet fra den spektakulære avslutningsscenen også.
Original review © 20.12.99 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
