|
Red Dragon (2002)
Til tross for at Thomas Harris' forfatterkarriere har utviklet seg til kun å bestå av en merkevare skapt av Hollywood, skal man ikke devaluere de mesterlige rollefigurene hans av den grunn. Og Red Dragon, overraskende nok regissert av den ikke utelukkende imponerende Brett Ratner, er tross alt også Harris' første roman i serien (fra 1981). Man kan kanskje lett la seg forvirre av mangelen på kronologi i filmserien om Hannibal Lecter (dette er fortsettelsen av Hannibal som kom som nummer to, mens den første filmen, The Silence of the Lambs, kommer sist i handling), men dette kan muligens vel så mye komme av filmskapernes overdrevne tro på Anthony Hopkins evne til å både endre utseende og oppførsel som følge av rollefigurens stadig nye alder og til å sørge for at Lecter til enhver tid fremstår som den iskalde, kalkulerende "kryper-under-huden"-psykopaten som han var i Jonathan Demmes film. Problemet er langt på vei at Hopkins her kun kopierer seg selv (mens Norton kopierer Jodie Fosters rolle, og går i søvne gjennom det hele). Mye av skylden må legges på Ratners manglende evne til å skape en egen stemning og til å dytte litt på grenser her og der i stedet for å "walk the straight road", som det heter på utenlandsk. Dante Spinotti har fotografi, og hans stilistiske sans bidrar til filmens gjennomgående behagelig mørke uttrykk, men Ratner klarer ikke å utnytte manusets ofte gode potensiale og få det beste ut av hovedpersonene. Unntaket er Ralph Fiennes i rollen som Francis Dolarhyde. Den smått aristokratiske briten makter å kombinere sin stilfullhet med Dolarhydes utvilsomme stilløshet på en imponerende måte, og skaper med det en særegent farlig men sårbar karakter. I scenene med Dolarhyde (og da kanskje særlig i de fantastiske scenene Fiennes og Emily Watson har sammen) samt et knippe forfriskende Philip Seymour Hoffman-scener er Red Dragon høyinteressant og levende. Interessant er den forsåvidt hele veien, men ikke alltid like vital. En regissør med mer personlig preg (og kanskje med annen skuespillererfaring enn med Chris Tucker og Jackie Chan) ville muligens fått mer ut av både Hopkins og de mange scenene som her fremstår som mekaniske. Det skal i alle fall ikke stå på potensialet i Thomas Harris' rollefigurer.
|