|
|
Snatch. (2000)
Snatch er filmverdenens svar på popmusikk: en i bunn og grunn simpel beretning som regissør Guy Ritchie forsøker å gjøre fengslende ved hjelp av et forvirrende manus og hipt filmmakeri. Under den siste beskrivelsen hører for tiden raskklippede stillbilder, overbruk av musikk og overdreven vold med for å nevne noe. "Tarantino!" kan noen si, men Ritchie er milevis unna hans klasse. For der Tarantino til stadighet skriver og skyter friske scener og miljøer, ser alle bildene i Snatch helt like ut. Det er ingen nyanser, og ei heller i rollefigurene, hvilket viser seg å være det største problemet. Her samles en gjeng gjennomsnittlig talentfulle skuespillere (som er gira, men ikke hengivne) tilsynelatende for å ha det morsomt. Dessverre blir det begrenset morsomt for oss som ser på. Det eneste som skiller rollefigurene fra hverandre, er aksentene og utseendet. Brad Pitt snakker fort og imponerer med magemuskler, men ikke stort mer. Guy Ritchie gir oss et tilsynelatende interessant møte med Londons mørkere sider, men det hele er overfladisk, middelmådig skrevet og uten fraspark.
|