Man kan argumentere at David Cronenberg er en av få nåværende filmskapere som har en auteuristisk tematisk linje i sine filmer. Det interessante med dette er at man kan lese felles problemstillinger og konklusjoner fra hans filmer, samt at man utvikler en viss forventning til hvordan han tilnærmer seg nytt materiale. Man vil ofte enten hate eller elske filmene hans, nettopp fordi han reiser spørsmål og vinkler sitt tematiske fokus på en måte som ikke tiltaler enhver. Jeg har selv ristet på hodet av enkelte av hans filmer (Crash), samt bejublet andre (The Dead Zone, eXistenZ). I hans nyeste film, Spider, tar han oss med til arbeiderklasse-England i midten av forrige århundre, og til en forstyrret sjel med kallenavnet Spider. Som i hans forrige film, eXistenZ dreier det hele seg om hovedpersonenes oppfattelse av virkeligheten, men tross Spiders utvilsomt interessante psykologi, beveger Cronenberg seg bare i skorpen. Ralph Fiennes gjør hovedrollen med intim tålmodighet, og rundt ham svirrer en rekke velspilte, eiendommelige rollefigurer. Men til tross for Cronenbergs intense studie av Spider, kommer vi aldri riktig inn på ham. Mye av grunnen til dette er filmens ønske om å skape og opprettholde en suspense til siste scene. For til tross for Cronenbergs vellykkede progresjon i narrasjonen, er ikke Spider dynamisk nok til å kunne få den ønskede effekt av de fortellermessige tvister. Cronenberg forteller langsomt og tålmodig, og med rette. For Spiders skikkelse krever at man tør å bruke tid på den. Men dessverre får vi ikke komme inn på vår hovedperson. Vi får riktignok dele univers med ham, men vi får ingen mulighet til å granske ham. Hvilket gjør at vi, til tross for godt håndverk, blir sittende igjen med en noe tam film. Tematisk også, til Cronenberg å være.