En internettskribent forteller at han holder på å skrive en bok om et nytt filmfenomen han har valgt å kalle 'folding'. Et begrep som skal være en paraply for alle måter å fortelle parallelle historier på film. Som for eksempel å referere til seg selv, selvrefleksjon, selvbevisst ironi og tidsendringer. Man kan se det som en videreføring av tradisjonen for å mystifisere hvilken fiksjonelle virkelighet som er den egentlige i en film (eXistenZ, Don Juan de Marco). For nå går forvirringen på hvorvidt filmen faktisk handler om virkeligheten eller fiksjon, og på om hvorvidt disse menneskene finnes eller ikke. Adaptation. er en slik film (den nevnte internettskribenten kaller den "en metafilm om en film om en bok om en artikkel om botanisk svindel"), og om vi tar en titt på rulleteksten, kan vi koble noen av navnene mot en film som baserte seg på noe av det samme for noen år siden. Being John Malkovich var et friskt pust, en reise i en absurd men likefullt interessant historie om interessante karakterer (og John Malkovich). De unge filmskaperne Charlie Kaufman og Spike Jonze hadde satt seg selv på kartet.

Men Kaufmans besynderlige manusforfatting og Jonzes sans for det absurde trenger ikke være synonymt med god film. I Adaptation. er grunnen til dette nettopp (over)fokuseringen på filmform (eller 'folding' som vår navnløse nettskribentvenn kaller det). For dette er en film som baserer sin verdi på det faktum at den leker med den fine linjen mellom virkelighet og fiksjon. Mellom dramafilm og dokumentar. Mellom mennesker og rollefigurer. Resultatet er originalt, men også uinteressant. For til tross for at de fire meget velskrevne (i den grad de i det hele tatt er skrevne) hovedrollene gjør det hele til et interessant karakterstudium, er Adaptation. - bak sin lurendreierske form - egentlig en relativt ordinær og tam historie. Det er forutsigbare følelsestopper og svært få intensiverende partier. Det later til at det var en grunn til at Susan Orleans bestselgende bok om orkideer og John Laroche viste seg vanskelig å skrive om til et manus (som faktisk var slik dette manuset ble til i virkeligheten), og selv om manusforfatter Kaufmans tvillingbroroppfinnelse er noe av det som gir mest liv til denne historien, virker denne karakterrelasjonen bare til en viss grad.

Hvorvidt målsettingen er å få seeren til å føle en slags tilfredsstillende usikkerhet angående virkelighet kontra fiksjon, eller om Jonze bare (nok en gang) leker med fortellerkonvensjoner på film, skal forbli usagt. Men hvor Being John Malkovich var et formmessig friskt pust med narrative krumspring, er Adaptation. en heller statisk og saktegående fortelling. At man forsøker seg på en Tarantino-inspirert avslutning, gir ikke riktig det ønskede frasparket historien så sårt trenger.

Når dette er sagt; Adaptation. har sin utvilsomme verdi. Spike Jonzes lekende regissørstil er fortsatt spennende, og filmen har sine interessante rollefigurer. Én av disse er utvilsomt John Laroche; en fornøyelig blanding av følelsesmessig hengivenhet og hensynsløs umennesklighet (overraskende at ikke Kaufman greide å lage et interessant manus rundt ham i utgangspunktet). Chris Cooper blomstrer i hans skikkelse (og fikk også en Oscar, som han dog heller burde fått for American Beauty et par år tidligere), mens Meryl Streep og Nicolas Cage også storspiller i skreddersydde roller. Dessverre for dem bærer ikke filmen like mye preg av finesse som deres prestasjoner.