|
|
|
|
 |
Cold Mountain (2003)
Som i hans Oscar-vinnende The English Patient maler Anthony Minghella ikke-realisert kjærlighet opp mot krigens velkjente grusomheter på særdeles episk vis. Og som i forgjenger er det Cold Mountains tidvis overdramatiserte storslagenhet som er i ferd med å ta fokus fra lidenskapen det hele er tilvirket med, men denne gang er balansegangen mer delikat, og Cold Mountain er full av blendende, klassisk drama (nærmest i Gone With the Wind-format), fengslende karakterrelasjoner og detaljerte historiske skildringer. Til tross for et par alt annet enn måteholdne krigsscener handler ikke Cold Mountain om den amerikanske borgerkrigen på annet enn indirekte vis. Den er ikke videre interessert i verken det politiske eller det slaghistoriske, men er ute i ærend av å skildre hvordan de små, rurale, og høyst selvjuridiske samfunnene ble berørt av den. I sentrum i så måte finner vi Cold Mountain i North Carolina hvor Ada (Kidman) flytter med sin prestefar og møter den fåmælte men følsomme Inman (Law) kort tid før borgerkrigen bryter ut. Fortellermessig er Minghellas løsning både lekker og effektiv; hans to parallelle narrative linjer møtes gjennom at den ene spiser opp den andre tidsmessig. Skildringen av landsbylivet er absolutt velpoengtert, og Inmans lange vandring (til tross for en noe naiv Asbjørnsen og Moe-inspirert form) er både engasjerende og innvevet med presisjon og dramatisk styrke. Men Minghella går dessverre i et par feller også denne gangen. Den mest graverende er Renée Zellwegers rollefigur. Riktignok fungerer den innledningsvis som behagelig avlastning av den gjennomgående sørgmodige tonen, men det blir snart klart at Zellwegers uforskammede overspilling kun gjør karakteren hennes til et billig innslag av "comic relief" som motpol til den tragiske historien som fortelles. Karakterrelasjonen mellom henne og Kidman, som med litt mer subtilitet kunne vært en dramatisk styrke, blir i stedet til en tåpelig Helan og Halvan-ekvivalent. Cold Mountain bygger opp til klimakset på listig vis, og når Law og Kidman omsider møtes, kulminerer den velportetterte og velspilte romansen gjennom en gnistrende kjærlighetsscene. Gløden mellom Law og Kidman er upåklagelig, og som romantisk drama er Cold Mountain sterk som noe. Men dessverre blir nettopp dens styrke som klassisk drama også dens svakhet, for avslutningens er utvilsomt storslått, men også noe forutsigbar. Det gjelder dog ikke det strålende persongalleriet Law-karakteren møter på sin vei. Storartet skuespill av herrer så varierte som Philip Seymour Hoffman, Brendan Gleeson, Jack White, Giovanni Ribisi og Donald Sutherland fungerer som deilig krydder og gjør Cold Mountain til en behagelig reise tilbake i tid - både når det gjelder historie og filmform.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
