Det er ikke tilfeldig at av de mange filmatiseringer som er gjort av Stephen Kings romaner og noveller, så finner vi et knippe meget gode filmer i kategorien "realistiske", samt en stor ansamling mindre gode i sci/fi-grøsser-genren. Det finnes unntak på det sistnevnte, og da særlig tidlige filmatiseringer som Carrie, The Shining og Pet Sematary. Men mer vanlig er det at vi får filmer på nivå med Maximum Overdrive, Graveyard Shift eller The Mangler. Grunnen er antakelig todelt: a) at dette er relativt lite ambisiøse filmprosjekter, og b) at Kings kreativitet som sci/fi-grøsser har begrensninger. Han er dyktig når han diskuterer skjulte sider i menneskers psyke (The Dead Zone, Misery). Men hvor mange historier kan man egentlig skrive om at materielle ting inntar (ubegrunnet) ond form (Christine, Maximum Overdrive, The Mangler), eller om at utenomjordiske vesener inntar en eller annet (ubegrunnet) ond form på jorden (Children of the Corn-mølla, The Tommyknockers, samt denne filmen). Til tross for både Lawrence Kasdan og Stephen Kings påstander om at det var ønsket om å gjøre noe originalt som skapte Dreamcatcher, er det vanskelig å se at hvorvidt det utenomjordiske monsteret har horisontal eller vertikal munn, eller hvorvidt romskipet de kommer med er inspirert av organisk materiale eller high-tech, skal kunne gi en film som denne originalitet. Grunnelementene er alltid de samme: utenomjordisk vesen klekkes ut i jordboer, er ubegrunnet aggressiv, inntar form som menneske, og forsøker å overføre sin eksistens til alle mennesker på kloden. Om det er Morgan Freeman eller Arnold Schwarzenegger som spiller "drep-først-tenk-etterpå"-politimannen blir liksom hipp som happ.

Men når dette er sagt, har Dreamcatcher sin lille verdi. Og dette er, paradoksalt nok, grunnet Kings dyktighet som forfatter. For som i Stand By Me, skriver King vidunderlig om barndomsvennskap, om oppvekst, og om samhold mellom "gutta". Innledningsvis er filmen svært levende. Det hele bygges riktignok noe utålmodig opp, men King skriver meget gode rollefigurer, og - ikke minst - svært god dialog (den får William Goldman lov til å ta kreditt for også). Derfor blir det til at jeg hele tiden sitter og håper at det vil gå så lenge som mulig med koselig guttetur på hytta, før aliengørr-mølla begynner å male. Og det er et svært dårlig utgangspunkt for en sci/fi-grøsser.