|
|
|
|
 |
First Knight (1995)
For First Knight inneholder en mengde lettere bekymringsløse narrative tvister, og tidvis sukkersøte banale løsninger. Det hele sentreres rundt et trekantdrama mellom Kong Arthur, hans tilblivende frue Guinvere, og den omflakkende rytteren Lancelot. At sistnevnte prater som en moderne amerikaner og har langt på vei cowboyske verdier, svekker filmen akkurat så mye som man tillater seg å irritere seg over det. Richard Gere er intet ideellt valg i rollen, men han har den nødvendige tiltrekningskraften og det ridderlige utseendet. Karakterpsykologien hans er ei heller av det mest interessante. Barndomstraumene er innlysende, og følelseslivet banalt. Allikevel er det gnist i scenene mellom Gere og Ormond. Sistnevnte gjør en glimrende rolle, og beviser nok en gang sitt usedvanlige talent. Hun greier til og med å gjøre sitt forhold til Sean Connery troverdig - tross 35 års aldersforskjell. Så hvorfor, til tross for disse naive og enkle løsningene, fungerer First Knight så godt? Kanskje nettopp på grunn av det bekymringsløse. Zucker regisserer med det samme barnslige engasjement som gjorde Airplane! så vellykket. Til tross for at han har (i motsetning til sine kolleger Jim Abrahams og broren David) forflyttet seg til dramatisk filmproduksjon, har han beholdt hensynet til tilskuerens engasjement som det viktigste. Og First Knight er virkelig engasjerende. De fantastiske settingene og lysbruken vitner om at Zuckers viktigste hensyn er stemningen, følelsen og auraen. Og det er dette som gjør First Knight så vellykket. Det er dette som tillater den å tidvis klynge seg hemningsløst til løsninger med ubsetridt klisjéfaktor. Det fungerer. Og det fungerer knirkefritt, fordi settingene, dialogen (dog tidvis noe uraffinert), og skuespillet er gjennomført stilisert. Av disse faktorene er det utvilsomt den sistnevnte som er mest imponerende. Glemmer vi at Richard Gere er feilplassert, er han likefullt engasjerende og karismatisk. Den unge skjønnheten Julia Ormond er allerede nevnt. Hun var god et par år tidligere i Greenaways spekulative The Baby of Macon. Her er hun i nærheten av perfekt og får en hvilken som helst scene til å fremstå gnistrende vital. Hun passer godt inn i sin middelalderske drakt, men ikke så hånd-i-handske som Sean Connery gjør det. For som Kong Arthur er den legendariske skotten mer i sitt ess enn han har vært siden Goldfinger. Han er modent sexy, kraftfull, mystisk, jordnær, elegant, romantisk og autoritær. Connerys Kong Arthur er hovedbeholdningen i denne filmen, men nevnes må også 91-årige Sir John Gielgud som oppviser sin betagende aristokratiske trygghet. Han kunne gjerne fått mer tid. At avslutningsscenen inneholder en aldri så liten hollywoodsk tvist, samt linjer som "Nobody move, or Arthur will die!" kan vi med godvilje se mellom fingrene. Dette er likefullt to timer med nydelig underholdning. Filmen røsker deg ikke i sjela slik som Gibsons Braveheart, men den fungerer på samme virkelighetsfluktende måte som når mamma leste eventyr på sengekanten, og du sovnet full av glorifiserte inntrykk som, selv om de var litt skumle, var helt trygge fordi mamma fortalte dem. Copyright © 30.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
