|
|
|
|
 |
The Lord of the
Rings: Etterfølger:
Peter Jackson sier farvel til filmhistoriens kanskje mest ambisiøse prosjekt med dette hensynsløst lange og uforskammet selvhøytidelige tekniske mesterverket. For i form og innhold er The Return of the King ikke stort mer enn oppbygning av (og dveling ved) en to timers lang slagscene, etterfulgt av tidenes lengste og mest oppblåste utløsning. Når det er sagt, kan man begynne å rose filmens mange både eventyrlige og dramatiske høydepunkter. Dessverre avslører denne filmen i langt større grad enn de to foregående de av karakterrelasjonene og utviklingslinjene som ikke fungerer, men det finnes også noen som i aller høyeste grad gjør det, og i skildringen av disse er The Return of the King mesterlig. Mest imponerende i så måte er hvordan rollene til Merry og Pippin har vokst på seg substans gjennom trilogien, og kudosen for dette skal Dominic Monaghan og Billy Boyd få være med å dele. Deres Shire-frende Sam vokser også på seg stadig mer substans, idet Sean Astin makter å stå støtt ved siden av en falmende Elijah Wood. Astin redder mange av de sentimentale scenene mellom ham og ringbæreren. Som i The Two Towers er også alt som omhandler kongeriket Rohan (og da i særlighet Theoden i Bernard Lees storartede skikkelse), svært velportrettert og dramatisk kraftfylt. Miranda Otto, som kongensniese, hindrer i så måte den interessante Eowyn å havne i filmrollekategorien "patetisk-tøff-dame-som-sparker-rumpe". Intrikat er også forholdet mellom Denethor og Faramir som gjennom et knippe glimrende scener skaper spenning såvel som psykologisk interesse. Alle disse utviklingslinjene bidrar til å gi The Return of the King vitalitet og spenning. Dessverre er all form for det sistnevnte forsvunnet lenge før Elijah Wood våkner i sin eventyrseng filmet gjennom en høyst forherligende linse og avspilt i uforskammet sakte film. For tross de mange forsøksvise spenningsintensiveringene (stort sett gjennom oppbygning av nok et slag, eller nok en monstrøs "fare") greier ikke filmen i den siste timen (!) å holde interessenivået oppe. Grunnen er for lange tagninger samt overfokusering på det sentimentale (særlig gjennom den mislykkede rollefiguren Frodo). Elijah Wood har riktignok én fantastisk scene (hvor han viser hva han kan i sine beste stunder) da han tar på seg ringen for siste gang, men han er patetisk i alle de nevnte sentimentale scenene (som florerer), og han gjør dermed Frodo til en dramatisk platityde. Det samme problemet har langt på vei både Liv Tyler, Hugo Weaving og Orlando Bloom. Sistnevnte har riktignok en helt sjanseløs rolle, kun fylt av høytravende linjer som krever langt mer teatralsk dyktighet enn det uerfarne Bloom kan skilte med. Han har ingen mulighet til å forsvare seg mot The Return of the Kings overdådigighet og pompøsitet. Jacksons trilogi er massiv og interessant, og The Return of the King er teknisk briljant - kanskje til og med bedre enn sine to forgjengere (mer gjennom kulisser og fotografi enn gjennom action). Men Tolkiens verden er snevret inn til en jevnt fordelt kombinasjon av selvplagierende slagaction og en endeløs ødsel av høytravende søtlatenhet. Med litt mer kustus kunne kanskje Jackson klart å dirigere det hele inn til å inneholde den dramatiske verdien og vitaliteten stykket burde hatt, men The Return of the King er til syvende og sist et skuffende og svulstig verk som gradvis mister oversikten og kontakten med seg selv. Det er fullt av verdifulle sekvenser og utviklingslinjer, men det er også fullt av ukritisk sentimentalitet og retningsløs overdådighet.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
