|
|
|
|
 |
The Lord of the Rings:
Etterfølger: The
Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001)
The Two Towers er innbundet av to kortere sekvenser som skal fortelle tilskueren hvorfor filmen begynner og slutter der den gjør. Det er nesten komisk å se hvor adskilt de siste få minuttene er idet Ian McKellens fortellerstemme forsøker å rettferdiggjøre at en film ikke avsluttes, men snarere stoppes. Denne problemstillingen representerer utfordringen som følger forsøket på å lage en serie på filmlerretet. I dette tilfelle en trilogi (som har blitt så skamløst populært i senere filmtid). Mens de omsluttende filmene i det minste enten har en begynnelse eller en slutt, har The Two Towers verken eller. Innledningsvis hører jeg i mitt eget bakhode en stresset fortellerstemme si: "Previously on The Lord of the Rings...". The Two Towers er en storslagen, men overhodet ikke selvstendig film. Hvilket er beklagelig, for dette er en langt mer kompleks og dramatisk tilfredsstillende film enn The Fellowship of the Ring. Peter Jackson gjør noe han generelt sett burde gjort mer av i sin filmatisering av Tolkiens bok; han pøser på med bokens umåtelige detaljrikhet og kompleksitet. Dette gjør The Two Towers til en langt mer dynamisk og dramatisk film. Bortsett fra et delvis mislykket forsøk på visualisering av trerasen entene, klarer Jackson å engasjere i tre timer gjennom å kløktig bygge små spenningstopper med jevne mellomrom, og å være raus med detaljer. For hvis vi skal bli sittende i tre timer, bør vi i det minste utfordres intellektuelt, og her lykkes The Two Towers i langt større grad enn forgjengeren. Virkningsfullt er også Jacksons valg om å lage en mørkere og mindre sentimental film. Det er imponerende at han tross samtidig innspilling har greid å lage to relativt ulike filminntrykk med sine to første av de tre filmene. Med The Two Towers er fokuset på kampen mellom det gode og det onde mer nyansert, og mindre preget av selvfølgelige one-liners levert med kvaler av en av filmens mange helter. The Two Towers hviler i stor grad på to av tre sentrale utviklingslinjer: Kampen om Rohan/Helm's Deep, samt Gollum og hans tilknytning til Frodo. Visualiseringen og tematiseringen av Gollum er et av de beste eksemplene på både intelligent og delikat bruk av CGI-effekter, og gjennom å basere Gollums bevegelser på skuespiller Andy Serkis' bevegelser, har man laget en fantastisk animert figur. Gollum samt slaget om Helmsdeep er begge utviklingslinjer som lett kunne blitt klosset håndtert, men som Peter Jackson befordrer mesterlig. Ian McKellen, Viggo Mortensen og John Rhys-Davies er like imponerende her som i den første filmen, mens introduksjonen av en (som vanlig) fantastisk Brad Dourif er en deilig avkobling. Gledelig er det også å se at både Elijah Wood og Orlando Bloom vokser med oppgavene i forhold til den første filmen. Førstnevnte leverer Frodo med en imponerende kraftfylt og enigmatisk utvikling (selv om han fortsatt har problemer i de sentimentale scenene), og Bloom later til å ikke være så selvbevisst som han var i The Fellowship of the Ring. The Two Towers er et vakkert, engasjerende, dramatisk, narrativt kompleks epos. Det kombinerer det klassiske ved de gamle, storslagne studioeposene (enorme settinger, pompøse slagscener, ubeskjeden tematikk, gudeaktige rollefigurer) med Peter Jacksons dynamiske og stilistisk velformulerte (dog noe støyende) forståelse av Tolkiens verden. Resultatet er massivt fortryllende, men også ødeleggende ikke-oppklarende. For når vi etter tre timers losing får beskjed om at det vi nettopp har sett, bare er begynnelsen, og oppdager at alle utviklingslinjer og karakterrelasjoner (med unntak av kanskje Saruman) egentlig har stått på stedet hvil siden vi begynte, så har denne formen for fortelling på film et problem som den ikke helt makter å hanskes med.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
