|
|
|
|
 |
The Straight Story
(1999)
I hovedrollen finner vi nesten åtti år gamle Richard Farnsworth, en gammel stuntmann som ble skuespiller på sine eldre dager, og som ble Oscar-nominert for Comes A Horseman i 1978. Det er hans karakter Alvin Straight vi følger i noen uker. Han kommer fra nøkterne omgivelser i den svært lite spektakulær landsbyen Laurens, Iowa. Der bor han sammen med sine noe merkelige datter. Helsa blir stadig dårligere, og etter et fall må han gå med to kjepper og ta tiden til hjelp for ikke å gi hoftene sine for store påkjenninger. Alvin har det tilsynelatende greit med seg selv og sine kamerater, men da han får en telefon om at broren Lyle har fått slag, bestemmer han seg for å dra og besøke ham. Alvin har ikke hatt kontakt med broren på ti år, men han er fast bestemt på at han må se ham igjen før døden skiller dem. Ettersom synet er svakt, og han ikke har førerkort, bygger Alvin en vogn som han fester til gressklipperen, og så legger han ut på den over femti mil lange reisen. Lynch er kjent som en svært eksperimentell regissør, med ytterpunkter som Eraserhead og Lost Highway på CV-en. Med The Straight Story gjør han for første gang en tilsynelatende «straight» dramafilm, som tittelen antyder. Det er allikevel et delvis sjansespill, for Lynch fokuserer på aldrende mennesker, på den uglamorøse, folklige landsbygda, og på en ganske så hendelsesfattig historie. Men så er det nettopp dette som blir filmens styrke. At eldre mennesker har hovedroller i filmer skjer bare hvert skuddår. Vi husker Fonda og Hepburn i On Golden Pond eller Lemmon og Matthau i Grumpy Old Men, men det blir stadig færre filmer som tør å gå imot den kommersielle strømmen. I filmens yngre dager fikk ungdom et innblikk i de voksnes verden når de gikk på kino. På 90-tallet har det oftest vært omvendt. Helt 'hip' i filmbransjen er ei heller den gode, gamle amerikanske landsbygda, hvor mote ikke er det mest sentrale og hvor folk fortsatt hilser på hverandre når de møtes på veien eller gata. Og her er The Straight Story på sitt beste; den verdsetter de gode, gamle tradisjonelle verdiene som det er en tendens til at blir glemt i storbylivets mas. Filmen forteller om den ofte glemte mennesklige egenskapen gjestfrihet. I en tid hvor utgangspunktet er skepsis, er alle karakteren i denne historien uskyldige inntil det motsatte er bevist. På overflaten er The Straight Story tilsynelatende bare et ordinært drama iscenesatt som en uvanlig roadmovie. Men den kryper godt under huden på deg med sin ærlighet og jordnærhet. Den har både tillit og fascinasjon for grunnleggende amerikanske verdier, som blir presentert på en nær poetisk måte. Richard Farnsworth, hvis enestående naturlighet foran kamera skjuler på skarphet og følsomhet, blir flittig benyttet som instrument for dette. Vi lærer å se verden på hans måte, og gjennom ham byr også Lynch på mengder av usminket livsvisdom. Disse scenene kunne fort fremstått som blaute klisjéer (og et par av dem, deriblant scenen med tvillingreparatørene, er også svært nære ved), men de fleste er virkelig autentiske. Farnsworth lager en uimotståelig figur. Han er kanskje aller best i scener hvor han ikke sier noen ting, men hvor ansiktet hans granskes av kameraet, og vi drukner inn i det. Lynch byr på et knippe slike scener. Scener som bevisst bygger opp under den manglende progressiviteten og er til for å skape stemning. Dette er tydelig en ny side av David Lynch, men det som skinner igjennom fra hans tidligere arbeid, er sansen for bildekomposisjonene, og The Straight Story er en visuelt rik film. Her dyrkes det vakre ved gamle, glemte bygder. Og den er en hyllest til det nøkterne, enkle og usagte. Det kan også være romantisk, hevder Lynch. Og det er det som gjør The Straight Story så vakker. Copyright © 19.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||
 |
